Gu hvor lite av den lykkelige, glade og livlige meg jeg har vist her i det siste. Men dessverre er den meg gravd ned i magen min under alt annet dritt som har kommet å lagt deg oppå. Livet har virkelig gitt meg litt av hvert å bite i om dagen. Jeg gikk fra å være et av de lykkeligste menneskene i verden til og bli en miserabel, trist, gråtende ingenting. Det er liksom det ene oppå det andre, og jeg vet snart ikke hvordan jeg skal takle alt lengre. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dag har jeg grått i flere timer, hulk grått. Ekte krokodille tårer som man ville kaldt det for i barnehagen. Livet har virkelig slått meg i magen, ansiktet og delja meg ned i bakken, ikke bare en men to ganger. På bare tre uker. Det sies at Gud ikke gir deg mer enn du klarer å takle, men nå får det vel være nok o store fader, er du ikke enig? Jeg vet jeg er sterk psykisk, det har jeg alltid vært. Alltid stått på mine egne ben og hjulpet meg selv gjennom dritten alene. Men når dritten blir til kuruke og kuruken blir til dasstank, da er det på tide å be om hjelp. Men her er jeg redd broa vil falle sammen. 

Hva gjør man egentlig når man er så redd for å miste noen, også mister man dem. Også blir man igjen redd for å miste noen. Men denne gangen en helt annen person på en helt annen måte? En måte som er like vond, men samtidig mye verre. Livet ass. Skulle til tider ønske det kom med en plan.

1998 – født 

2014 – du får kjæreste 

2018 – han dumper deg, og mer dritt kommer bare vent 

2109 – du dør 

Det hadde akkurat i dag passa meg fantastisk bra. Hadde du spurt meg for fire uker siden ville jeg bare tatt livet som det kom. Men nå, når livet virkelig er kommet hadde jeg satt pris på litt forvarsler på alt, litt tid til å forberede meg før stormen.

Men man vil aldri få noen bruksanvisning på livet, og man vil heller aldri kunne gi sin livserfaring videre. Fordi man vil aldri være i stand til å beskrive følelser som svik, sinne, savn, glede, forelskelse og lykke til noen som ikke har opplevd det. Samme hvor mange ord man legger i det, samme hvor mange videoer og bilder man viser. Livet må oppleves, på godt og vondt. Jeg kjenner det langt inne i hjertet mitt når jeg tenker på at mine fremtidige barn kanskje må gå gjennom det jeg går gjennom nå i fremtiden. Jeg unner ingen så mye vondt, tårer og uvisshet. Kunne ikke verden bare vært full av rosa skyer og sjokolade?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hei dere! For en fin dag jeg hadde i går. Etter fredagens sammenbrudd, mitt første ordentlige sammenbrudd noen sinne faktisk, var det godt med en dag omringet av folk jeg er glad i og folk jeg ikke kjenner. Tante feiret 50 års dagen sin, og det var superkoselig. My god mat, god drikke og fine folk. Også sov jeg hos søskenbarnet mitt Sarah, det er ikke noe annet sted i verden jeg heller vil være enn hos henne når livet slår inn. Hun har virkelig gjort dette bruddet mye lettere. 

Nå sitter jeg i sengen min å ser på skal vi danse og leser litt om hverandre. Jeg har tent et duftlys som gjør at alt i rommet lukte litt ekstra høst, også har jeg rullegardinen på vinduet mitt åpen. Min værste frykt er mørket, samme om jeg er inne eller ute. Jeg er redd for det jeg ikke ser, og redd for alt som kan være der. Så for å komme meg over den frykten må jeg utsette meg selv for den. Derfor er rullegardinen oppe. Jeg har til og med lyset på når jeg sover om natten, det er så ille liksom. Nå er det en liten time igjen til jeg og min søster skal på trening, tenker vi går for litt boksing i dag. Så jeg kan få slått fra meg litt frustrasjon. 

Jeg håper dere får en superfin kveld videre!

xoxo

Jeg trenger at folk kjemper for meg når jeg er på mitt laveste. At folk trenger seg på livet mitt. Tvinger meg til å dra ut, tvinger seg inn på rommet mitt. Ringer meg til jeg svarer, samme hvor mange ring det tar. Sende melding og spør om det går fint, og når jeg sier det går greit så spør de igjen. Jeg trenger en venn som meg, en som ville droppet jobb, fest og gutter for å stille opp. Jeg har alltid vært min egen bestevenn, men nå er det blitt for mye for bare meg. Jeg trenger noen andre. For den sterke meg er brutt så langt ned. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Sett deg ned med meg, se på meg og tving deg på meg. Gi meg en klem, stryk meg på håret, hold meg i hånden. Se på meg gråte, gråt sammen med meg. Gå tur med meg, løp med meg, stå med meg. Bare bli, ikke gå. Treng deg på, hold deg fast og for alt i verden. Ikke la meg sitte alene. 

Det er så vondt, det er så jævlig vondt. Jeg kjenner i dag at jeg har holdt alt inne litt for lenge, jeg skulle nok grått litt mer på tirsdag, onsdag og på dagen i går. Jeg skulle generelt bare latt meg kjenne på følelsene tidligere. Ikke latt alt hope seg opp til i dag. Dagen hvor planen var lagt med et annet menneske. Søren heller, jeg har dårlig samvittighet. Men jeg klarer ikke, jeg orker ikke. I kveld trenger jeg at fokuset er på meg, og bare meg 100%. I kveld trenger jeg å være en liten egoist, for første gang noen sinne. Jeg må trekke pusten dypt. Inn munnen, ned i magen og holde den med munnen åpen. Så lenge jeg orker, til den siger ut av seg selv. Og så igjen, og igjen, og igjen. Hvem skal jeg ringe i kveld? Hvem skal jeg gråte til? Hvem ringte jeg i går, hvem sendte jeg melding til i går? Jeg hater virkelig å være den som trenger hjelp, den som trenger en god klem.

Jeg har googla «hvordan komme over kjærlighetssorg» i hele dag, egentlig hver dag de to siste ukene. Pineresten min er full av «How to Get over your ex» og ting som ligner. Jeg føler jeg sitter fast i grøfta, stanger mot veggen eller sitter fast i sumpen. Mamma spurte meg i sta «er det en slik dag i dag?» Ja, det er en slik dag i dag, og det var egentlig det på tirsdag, onsdag og torsdag også. Men jeg har bare presset det fremfor meg, for jeg har ikke orket å deale med det. Jeg har latt som ingenting, ikke grått merr enn nødvendig og fortalt meg selv at livet er fint. Fortalt alle rundt meg at jeg har det fint. Jeg har ikke orket.

Jeg skrev nettopp jeg var glad det er skal vi danse i kveld, men så innså jeg at det er fredag. Hva går på tv på fredager? Nå ble jeg skuffa, også begynte jeg å gråte litt fordi det ikke er lørdag. Det skal så lite til før lasset velter. Her om dagen begynte jeg å gråte fordi jeg ikke fant majonesen i kjøleskapet. Og før det fordi jeg hadde på meg en helt hvit sokk og en hvit sokk med svart skrift under. Hva er det som skjer med meg? Rommet mitt er rotete, og det vil ikke ta meg mer enn 2 minutter å rydde, men jeg orker ikke. Ovnene min står på litt for varmt og jeg svetter nesten, men jeg orker ikke ta av dyna og jeg orker hvert fall ikke å skru den ned. Dette er jo ikke meg, i det hele tatt. 

Nå skal jeg skrive en liste til meg selv, og alle andre som har kjærlighetssorg, eller som kommer til å ha det. En liste med ting man bør gjøre når man har kjærlighetssorg for å føle seg bedre. Også kanskje en liste med ting man ikke bør gjøre. Bare for å minne meg selv på det også. Nå har jeg hele kvelden på meg, en hel kveld på å skrive, tenke, lese, strikke, tenne lys og bare være. Bare være meg. Meg med kjærlighetssorg, meg med behovet for at folk trenger seg på og meg. Bare meg.

Jeg er så lei av å ha det vondt. Jeg er så lei av å gåte. Jeg er så lei av alt. Jeg vil bare ha det bra. Smile, le og tulle slik jeg gjorde før. Uten å tenke på alt som har skjedd, alt som skjer og han. 

Jeg har egentlig hatt to veldig bra dager. I går hadde jeg min første time hos psykolog noen gang. Jeg snakket for det meste om ting som har skjedd meg i et tidligere forhold, men fikk også lettet litt på hjerte når det kommer til bruddet og alle tanker og følelser rundt det. Vi snakket om hvordan jeg skulle bekjempe min skjulte angst og hvordan jeg skulle vinner over alt som har skjedd tidligere. Det er lenge siden jeg har følt meg så bra som jeg gjorde etter at jeg gikk ut dørene til psykologen. I timene etter kunne jeg ha klart alt i verden. Jeg var ikke lenger like knust, og fikk endelig slappet av litt i hjerte mitt. 

De to siste dagene har jeg ikke grått merr en tre ganger daglig. I natt våknet jeg bare en gang og hadde vondt. Ikke tre, fire – syv. Jeg har på disse to lange og tunge ukene har jeg hatt det ordentlig vondt på en måte jeg aldri har vært borti før. Jeg har kjempet alt jeg kan, grått til det ikke er mer tårer igjen. Jeg har virkelig gått inn i meg selv og jobbet. Noe jeg enda må gjøre. For dette er jeg redd vil ta lang tid. 

Jeg klarer ikke lenger sette ord på hva jeg føler, og vil mye heller snakke om alt annet enn hvor vondt jeg har det. Når noen spør hvordan det går med meg svarer jeg som regel bare at «det går greit, orker ikke snakke om det nå.» For jeg orker virkelig ikke å snakke om det, nå. Jeg er så sliten, skuffa og helt tom for alt. Tom for ord, tanker og følelser. Det eneste jeg føler nå er smerte. Jeg får fysisk vondt i magen når det kommer over meg. Utenom det føler jeg ingenting. For jeg orker ikke. 

Det tar ikke mer enn fem sekunder før dagen min går bra rimelig ok til grusom. Det slår meg helt plutselig, ut av ingenting. Også tar det flere timer å bygge meg opp igjen til og ha det rimelig ok. 

Hvor lenge skal jeg måtte føle det slik som dette? Hvor lenge skal jeg gå på veggen hver dag? Tenker jeg for mye? Tenker jeg for lite? Håndterer jeg dette på riktig måte, eller skyver jeg bare smerten lenger bort slik at det vil ta enda lengre tid før jeg blir lykkelig igjen? Hvorfor trenger jeg en mann for å være lykkelig? Det er så mye jeg lurer på, så mye jeg er redd for. Så mye jeg vil ha svar på nå med en gang, men som jeg vet jeg ikke vil få svaret på, før om veldig lang tid. 

Jeg føler meg helt tom, og likevel så full. Ikke full som i alkoholen full, men full i følelser. Jeg er trist, frustrert, lei meg, sint og mest av alt skuffa. Også plutselig føler jeg ingenting igjen. Jeg er ikke sint, jeg er ikke glad, jeg er ikke lei meg. Det går i bølger, litt som en evig fjelltur på de syv fjell. Det er sinnsykt tungt og tar lang tid å komme seg opp på toppen. Også går det veldig fort ned og det er rett før man faller med hodet først.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har bedd til Gud, krysset fingrene og håpt. Håpt på at ting skulle gå min vei og at jeg igjen ville bli like lykkelig som jeg var for bare 10 dager siden. For det er ingen tvil om at jeg var et av verdens lykkeligste mennesker for ikke så mange ukene siden. Også smalt det, skikkelig og livet mitt ble snudd opp ned. Alt som skulle til var en tekstmelding. En forbanna tekstmelding som skulle ødelegge så alt for mye. 

” KJÆRLIGHETENS KUNST ER SOM MALERKUNSTEN,

DEN KREVER TEKNIKK OG TÅLMODIGHET, OG FREMFOR ALT ØVELSE.

MAN MÅ VÅGE Å PRØVE SEG FREM,

MAN MÅ GÅ LENGER ENN DET FOLK KALLER “Å ELSKE” ” 

Det kommer plutselig over meg, når jeg ser på tv, kjører bil, leser, koser meg, jeg vet ikke når det ikke tar meg. Det er som en lastebil som kjører direkte inn i brystet mitt, også smeller milten, resten av magen knyter seg, armene begynner å prikke og beina gir etter. Jeg klarer ikke lengre holde tårene inne fordi alt presser sånn på. Det bare renner og renner, og jeg har null kontroll. Jeg får det stygge grine fjeset alle mennesker har, jeg begynner nesten å like det ansiktet. Alt jeg vil er å rope, brøle ut til ingenting. Bli kvitt litt av det som er inni meg. Men det holder ikke med et brøl, det vil nok aldri holde med hundre en gang. Det er nok ikke noe annet enn tid, lang tid meg mye gråting, skriving og prøving som kan gjøre dette noe lettere. For kjærlighetssorg er den værste sorgen. 

Man får ikke lenger lov å elske noen man vil elske, ingenting som blir sagt eller gjort av noen andre kan gjøre sorgen lettere. Bildene av oss sammen minner meg på hvor godt vi hadde det, og hvor godt vi kunne hatt det om jeg bare fikk en sjanse til. Men vil jeg egentlig ha det? FORBANNA KJÆRLIGHETSSORG, ARHH!!! Jeg tenker til og med på det når jeg sover, han er tilstede i drømmene mine, han er tilstede i det sekundet jeg våkner. Selv om det første jeg tenker når jeg våkner er ” ikke tenk på han, ikke slipp han inn i tankene dine, nå igjen.” 

Det er som om 1000 nåler stikker meg inn i hode, en stor boksehanske slår meg i gangen og armene mine sover og er i ferd med å våkne fra tuppen av fingrene og hele veien opp til nakken. Jeg er ikke sulten, magen min har gått i dvale. I dag har jeg rekord på hvor mye mat jeg har fått i meg de siste 9 dagene. Et horn med ost og en youghurt. Jeg har gangsperr i brystet og konstant klump i halsen. Jeg kan ikke lenger telle på en hånd hvor mange ganger jeg gråter i løpet av en dag. 

Dette er verre enn å miste noen man er glad i til døden