Jeg føler meg helt tom, og likevel så full. Ikke full som i alkoholen full, men full i følelser. Jeg er trist, frustrert, lei meg, sint og mest av alt skuffa. Også plutselig føler jeg ingenting igjen. Jeg er ikke sint, jeg er ikke glad, jeg er ikke lei meg. Det går i bølger, litt som en evig fjelltur på de syv fjell. Det er sinnsykt tungt og tar lang tid å komme seg opp på toppen. Også går det veldig fort ned og det er rett før man faller med hodet først.

Jeg har bedd til Gud, krysset fingrene og håpt. Håpt på at ting skulle gå min vei og at jeg igjen ville bli like lykkelig som jeg var for bare 10 dager siden. For det er ingen tvil om at jeg var et av verdens lykkeligste mennesker for ikke så mange ukene siden. Også smalt det, skikkelig og livet mitt ble snudd opp ned. Alt som skulle til var en tekstmelding. En forbanna tekstmelding som skulle ødelegge så alt for mye. 

” KJÆRLIGHETENS KUNST ER SOM MALERKUNSTEN,

DEN KREVER TEKNIKK OG TÅLMODIGHET, OG FREMFOR ALT ØVELSE.

MAN MÅ VÅGE Å PRØVE SEG FREM,

MAN MÅ GÅ LENGER ENN DET FOLK KALLER “Å ELSKE” ” 

Det kommer plutselig over meg, når jeg ser på tv, kjører bil, leser, koser meg, jeg vet ikke når det ikke tar meg. Det er som en lastebil som kjører direkte inn i brystet mitt, også smeller milten, resten av magen knyter seg, armene begynner å prikke og beina gir etter. Jeg klarer ikke lengre holde tårene inne fordi alt presser sånn på. Det bare renner og renner, og jeg har null kontroll. Jeg får det stygge grine fjeset alle mennesker har, jeg begynner nesten å like det ansiktet. Alt jeg vil er å rope, brøle ut til ingenting. Bli kvitt litt av det som er inni meg. Men det holder ikke med et brøl, det vil nok aldri holde med hundre en gang. Det er nok ikke noe annet enn tid, lang tid meg mye gråting, skriving og prøving som kan gjøre dette noe lettere. For kjærlighetssorg er den værste sorgen. 

Man får ikke lenger lov å elske noen man vil elske, ingenting som blir sagt eller gjort av noen andre kan gjøre sorgen lettere. Bildene av oss sammen minner meg på hvor godt vi hadde det, og hvor godt vi kunne hatt det om jeg bare fikk en sjanse til. Men vil jeg egentlig ha det? FORBANNA KJÆRLIGHETSSORG, ARHH!!! Jeg tenker til og med på det når jeg sover, han er tilstede i drømmene mine, han er tilstede i det sekundet jeg våkner. Selv om det første jeg tenker når jeg våkner er ” ikke tenk på han, ikke slipp han inn i tankene dine, nå igjen.” 

Det er som om 1000 nåler stikker meg inn i hode, en stor boksehanske slår meg i gangen og armene mine sover og er i ferd med å våkne fra tuppen av fingrene og hele veien opp til nakken. Jeg er ikke sulten, magen min har gått i dvale. I dag har jeg rekord på hvor mye mat jeg har fått i meg de siste 9 dagene. Et horn med ost og en youghurt. Jeg har gangsperr i brystet og konstant klump i halsen. Jeg kan ikke lenger telle på en hånd hvor mange ganger jeg gråter i løpet av en dag. 

Dette er verre enn å miste noen man er glad i til døden