Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge det er siden jeg var skikkelig inn i bloggingen og hadde det som en del av min daglige rutine. Syv, kanskje åtte måneder siden? Og da var det virkelig sjela mi liksom. Eller, det har vært sjela mi helt siden jeg begynte med det i 2014. Det bare har vært andre ting som har kommet først det siste året. Jeg har helt ærlig ikke hatt det så lett, slitt mye med å være redd for ting som har skjedd meg i fortiden og for at det skal komme tilbake å ta meg. Jeg har vært redd for å ikke få venner når jeg har kommet til nye steder og jeg har vært en del syk. Jeg er som sagt klar til å dele. Dele de nye strekkmerkene mine, som jeg faktisk er jævlig redd for at folk skal se. HVOR TEIT HAR JEG BLITT??? For ca et år siden skrevet et brev til meg selv som 15-åring som handler om når jeg var gjennom noe av det værste et menneske kan oppleve, det skal jeg etter hvert se om jeg tørr å dele. For det er skummelt. Men deler jeg det, kommer det mer. Mye mer.
I dag våkna jeg av alarmen min, jeg har sovet med trusa så langt opp i stumpen at jeg er redd jeg har fått gnagsår. Jeg har vært hos tannlegen, og nå har jeg vondt i tennene. Jeg borra uten bedøvelse, det var en fylling som hadde knekt for en tid tilbake som jeg måtte få fikset opp i. Og jeg tok det på strak arm, men gu hvor vondt det gjøre. Aldri mer! Nå har jeg nettopp hatt meg et bad i badekaret og så en dusj etter på. Nå er jeg ren og pen til trening i kveld, haha – som jeg forresten droppa fordi jeg klarte å skade kneet når jeg skulle sette meg ned for å ta noen bilder. Mellom tannlegen og badet slo blogglysten meg plutselig så sinnsykt hard i kroppen. Du vet når du får en skikkelig boost og alt du vil er å blogge, det fikk jeg.
♥ Hva pokker skal jeg egentlig gjøre med livet mitt? Jeg skulle egentlig bruke året i fjor på å finne det ut, men kom ingen vei, eller jo. Men det var i feil retning. Så nå skal jeg liksom bruke dette året her på å finne ut hva jeg vil, og nå har jeg liksom tre mulige veier og gå. HVA OM JEG VELGER FEIL IGJEN!?
♥ Jeg er sluten, hva vil jeg ha til frokost? Det står mellom stekt egg med rødløk, mais, ost og paprika eller yougurt. Tror jeg går for førstnevnte, det er så sinnsykt godt når jeg får det til.
♥ Jeg brukte 1400 kroner på redigeringsprogrammer i går. Heldigvis dagen før lønning så det blir ikke kjent noe på i lommeboka på samme måte som om det var midt i måneden. Nå må jeg virkelig få ut fingeren å ta masse bilder og blogge myyye.
♥ Jeg må egentlig veldig på do, veldig. Kanskje jeg skal sette macen fra meg i sengen og ta meg en liten tur til det hellige rommet?
♥ Jeg gikk på do. Og det føles SÅÅ bra, du kjenner nok følelsen selv. Etter å ha kjent på at noe må ut en liten stund også er du endelig kvitt det. Nesten som jeg må ta et hjerte her også fordi det føles så bra♥ Okei, i did.
♥ Jeg måtte tørke noen tårer fordi jeg nettopp så episode to av vegardxfunkiG, du forstår det om du ser den eller har sett den selv. Altså, ahh!
♥ Jeg har tenkt til å virkelig få til dette med bloggen nå. Målet er å være med på bloggerne om to år, og kunne leve av bloggen på full tid. Eneste problemet mitt er at jeg er så ubesluttsom og klarer ikke bestemme meg for om jeg vil blogge her eller på nouw. Fordi alt av design er så innmari lett på nouw, her sliter jeg nesten rævva av meg. Neida, men litt jo. Men for øyeblikket har jeg bestemt meg for å bli værende her, få masse lesere og dele livet mitt. Alt som er dritt og alt som er bra!
♥ Det ble veldig mye jeg over her ser jeg. Det ble youghurt til frokost, ikke no egg foreløpig. Men vi får se hva resten av formiddagen bringer. Nå skal jeg planlegge litt blogg og se på YouTube, og bloggerne. Det gir meg så sinnsykt motivasjon og se på folk som har klart det i livet, jeg blir rørt! Gråter hver gang jeg ser på bloggerne, bare Nelia sier elsker deg til Caroline liksom. Smelter!
Jeg følte meg helt rat i kroppen i det jeg åpnet facebook å så artikler om hva som hadde skjedd i Paris. De fleste av oss måtte nok dobbeltsjekke at det faktisk var sant, det er så uvirkelig, og vanskelig å ta inn over seg. Hvordan er det de tenker? Hva kan få noen til å gjøre noe slikt? Det boblet inni kroppen min. I dag går mine tanker til alle de berørte, jeg ber for dere i dag. Når skal de skjønne at nok er nok?
Se for deg at du sitter alene på en benk klokken 2200 på kvelden. Det er helt mørkt ute, men du sitter i en gate, så alle utelysene lyser opp. Alle som går forbi ser på deg, noen stirrer, andre tørr ikke se på deg mer enn et sekund. De er redd for at du skal se tilbake. Men du sitter der og håper ingen legger merke til deg.
Det eneste du har på deg er skitne, gamle og slitte klær du har hatt lenge, så lenge at de har blitt en del av deg. Du holder en vannflaske i hendene, men tørr ikke drikke av den. For da må du løfte hodet, og da kan de se at du gråter. Du drar luen din så langt med den kommer, men den er så liten at den ikke dekker mer enn pannen din. Glidelåsen på jakka di er ødelagt, så den klarer du ikke dra helt opp.
Du kan høre folk snakke om deg, du vet at de ser på deg, men ingen gjør noen ting. De går bare forbi. Du er klar over at du ser annerledes ut, at du ikke ser ut som alle andre. Men kan ikke gjøre noe med det, for ingen vil hjelpe. Ditt lille håp om at noen skal hjelpe deg, vise at de bryr seg, er borte. For ingen gir en som deg en klem, de vil ikke en gang ta på deg. Følelsen du sitter med er helt grusom.
Du føler at du ikke er verdt noen ting, og at du bare er i veien. Du er så redd for at du skal være i veien, at du ikke en gang plaserer hele der på benken. Halve rompa di henger uten for. Den ene hansken du har på deg dekker bare halve fingene dine, så finger tuppene dine er iskalde. Men ingen gidder å si hei, og vise at de bryr seg. De ser deg, de ser du har det vondt, men gjør ikke noe med det.
Det finnes så mange mennesker her i verden som har det slik som dette. Hver dag er et slit. Ikke fordi de må på skolen eller jobb, men fordi de ikke har noe sted å dra. Alle sier de bryr seg, men når alt kommer til stykket, hvor mange av oss hadde egentlig gått bort til denne “du” og gitt han eller henne en klem, en sjokolade eller bare et enkelt “hallo”? Jeg kom hjem fra Polen her om dagen, med den verste følelsen jeg har kjent på i hele mitt liv. Jeg så en slik mann sitte på en benk. Jeg så hvor vondt han hadde det, og så at han frøs, jeg så at han gråt. Stakkar mann, var det første jeg tenkte, også gikk det litt over i at han sikkert var narkoman, men etter at jeg hadde stått og hørt på noen gatemusikanter og sett folk gi penger til med, ombestemte jeg meg.
Han var ikke lenger den jeg først trodde han var. Den mannen som satt på benken rett vedsiden av meg var en helt vanlig mann, som ikke hadde et like bra liv som meg. Jeg visste ikke at han gråt før jeg gikk bort til han, og uheldigvis snakker jeg ikke polsk og han snakket ikke engelsk, men det trengtes ikke. Jeg så han hadde det vondt, og han så jeg ville hjelpe. Jeg så han rett inn i øynene, og spurte om han ville ha sjokoladen min. ?Do you want this?? spurte jeg med min dårlige engelsk. Jeg sto der i et halvt minutt før han hadde samlet nok mot til å se opp på meg.
Jeg strakk ut sjokoladen og smilte til han. “Thenk you, Thenk you!” Jeg sa han måtte ha en fin kveld videre, og han hadde et fint smil, men jeg vet ikke om han forsto hva jeg sa. Han svarte meg på polsk etter at jeg hadde snudd meg, og jeg bare gikk. Jeg gikk fra han. Han snakket til meg, og jeg bare gikk. Hva tenkte jeg på? Jeg har tenkt på denne mannen flere ganger daglig siden jeg gikk fra han, hvorfor gjorde jeg ikke mer? Men jeg vet jeg gjorde denne mannen litt gladere i hvert fall den kvelden. Det er så lite som skal til, denne sjokoladen kostet ikke mer enn 15 kroner, men kan gjøre en stor forskjell. Men jeg vet jeg gjorde denne mannen litt gladere i hvert fall den kvelden. Det er så lite som skal til, denne sjokoladen kostet ikke mer enn 15 kroner, men kan gjorde en stor forskjell.
Jeg er ikke 18 år enda, og hadde ikke lov til å stemme ved kommunevalget i går. Men jeg fikk brukt stemmen min like vell. Jeg fikk krysse av på hvem jeg ville ha inn i kirkestyret og etter å ha lært om hvor viktig det er å bruke stemmen sin selv om man bare er en person var det super godt å krysse av ved siden av de tre navnene jeg ville ha inn. Vi jobbet med en oppgave på skolen i tre uker før valget, hvor jeg om min gruppe lagde en reklamefilm og hvor mye den ene stemmen din kan bety. Hvert andre år har man mulighet til å stemme, hvert fall om man er over 18 år. Det er snakk om 5 minutter av livet ditt, en gang annet hvert år. Det er nesten ingenting med tanke på at det er 191844000 minutter i to år. Som vi si at du har 191843995 minutter igjen til å gjøre det du vil. Jeg brukte ikke en gang 5 minutter i går, jeg gikk inn i boksen krysset av på de tre jeg ville ha og etter under et minutt var jeg ute igjen. Fort gjort.
