Hei dere!
God helg. Nå sitter jeg hjemme i en stol og ser på Home and Away og spiser smurf. I dag hadde vi innlevering av vårt nest siste innlegg på skolen, og det er bare et prosjekt igjen så er det sommerferie. Eller eksamen om jeg kommer opp i det, noe jeg krysse fingrene for at jeg ikke gjør. Siste dag i April, og sommeren nærmer seg med stormskritt, jeg gleder meg til å bade, og jeg liker ikke en gang og bade, haha.
Logogen min, H ART som står for Haugesund ART.
Det er helg i morgen dere! Der er en god herlig dag igjen på skolen, og en enda bedre dag igjen i April før vi spretter inn i Mai som er fylt med konfirmasjoner, kaker, 17.Mai, bunadder, pene kjoler, dresser, godteri og mange koselige sanger. Mai, det tror jeg vil bli en bra månde. Jeg holder på å fikse noe hårfrisyrer som dere kan bruke på 17.Mai og i konfirmasjoner og slik, noe jeg tror kan bli ganske bra, det kommer i løpet av helgen om alt går etter planen. I dag er min offisielle Eirik-dag, for det meste er Onsdagen det, og det er så godt å ha den ene dagen og se frem til, i hvert fall siden det er fag dagen på skolen. Ja, vi har i dag trukket te og spist lapper med nutella på, mm LOVE. Jeg har vært på korps å masjert mens han har vært hjemme hos meg og lest på naturfag. Jeg prøver ut en ny te som heter PRAANA og den er faktisk suuper god! Det kommer et innleg om disse te’ene når jeg har prøvd alle sammen hvor jeg blant annet avslører hvem som er min favoritt:-)
Hei og god morgen!
Det er på tide å skryte litt, ikke over meg selv, men over min kjære lillebror Arne Martin. Det er han jeg drar med ut for å ta mange av bildene mine, om ikke Eirik er her. Han er faktisk super flink til alt han gjør, og han er bare 8 år! Han spille mine craft og kjører bil på ipaden sin i over 300 km i timen. Om noe ikke går som han vil er han lik meg, surmuler litt også prøver han igjen. Han gir seg aldri. Første gang jeg var med å skiftet bleie på han hadde jeg videokamera med meg, for jeg skulle filme alt som skjedde i livet mitt. Han tisset, høyt i været, og jeg lo så jeg nesten tisset på meg selv haha! Han har gått på allideret, løpt kastet ball og hoppet seg til flere medaljer, og i dag når han tok bilder for meg, kom han inn med medaljene sine og spurte om ikke vi kunne ta bilder av dem også. Joda, selvfølgelig kunne vi det. Og bilder ble det, hele ti medaljer la han på sengen og stilte opp. I 2013 og 2014 vant han og klassen hans “den store telysjakten.” Jeg kan med hånden på hjerte si, at jeg om min familie har resket flere telys enn de fleste andre familer. Vi rensket bokstavligtalt til blode rant.
Hellu!
Det er Tirsdag, og jeg tenkte jeg skulle ta en “uken som gikk.” Jeg har lest det på andre blogger, og synes det er litt morsomt å lese, så jeg prøver det ut selv. Mimre litt tilbake på uken som var liksom. Håper det faler i smak hos dere også.
Uken høydepunkt: Det må utentvil være Cody Simpson konserten. Jeg har gledet meg til den så utrolig lenge og endelig kom den. I tillegg var Eirik med, noe som gjorde den enda bedre. Jeg er i hvert fall suuper mega fornøyd med konserten og gleder meg allerede til neste gang han kommer til Norge. Det har også vært mange små gode øyeblikk, som når jeg klarte å løpe beep testen to ganger og fikk det bedre til andre gangen jeg løp enn når jeg løp første gang, da var jeg fornøyd dere! Og når ryggen min begynte å bli bra igjen, selv om den ikke er helt bra enda, så er den bedre enn det den var, og er på god vei til å bli like fin som før igjen:-)
Ukens motivasjon: Det må nok være det at det snart er sommer og har begynt og blitt varmere. Jeg kjenner at jeg er klar for å snart begynne å jogge litt, for kondissen min, den finnes ikke bra for øyeblikket. Jeg gleder meg skikkelig til sommeren kommer og jeg kan få gjøre det jeg vil, samme om klokken er 09 eller 22, slippe å stå opp tidlig å legge meg tidlig. Men, den joggingen ja. Beep testen fikk meg til å innse at jeg klarer mer enn jeg tror, og derfor har jeg bare funnet ut at jeg vil faktisk klare enda mer. I tillegg så kalarte jeg 6 armhevninger som og var med på å styrke motivasjonen.
Ukens kjiping: Jeg har faktisk to kjipinger denne uken og alle er fra konserten. Noen av de jenten som snek i køen på Cody Simpson konserten. Vi sto egentlig veldig langt fremme i køen, og gjorde vell forsåvidt det når de åpnet dørene også, men uansett. Når noen kommer tidlig på en konsert må man respektere det og holde seg bak i køen om man kommer 20 minutterfør døren åpner, noen har faktisk stått der i over 2 timer. Jeg pleier egentlig å gi besked om at jeg synes det er dårlig gjort, men denne gangen bestemte jeg med for og ikke gjøre det. Og den andre er han ene som sto å pep inn billetene våre, jeg hadde en nesten udrukket fanta i hånden som han bare tok, uten og gi besked at -Sorry, men den får du ikke ha med inn. Han bare tok den. De andre jeg gikk med som også hadde brus i hendene fikk dem med seg inn. Det var bare min han tok.
Ukens beste innkjøp: Jeg har ikke kjøpt noe super kult denne uken, men jeg har kjøpt blomster frø, fordi jeg skal plante blomster, haha. Jeg har ikke komt så langt enda, men i løpet av denne uken hadde jeg tenkt, da skal jeg gjøre det.
Ukens latterkrampe: På vei til Bergen kjørte det en lastebil bak oss, en utlending som sikkert hadde dårlig tid. Først presset den bilden bar oss av veien, så den måtte svinge ned en innkjøring mot en ferjekai. Så kom den bak oss. Og vi slapp den ikke forbi, siden det ikke var noen sted vi kunne svinge inn. Så vi ble værende på veien, men den lastebilen ville forbi, og gav seg ikke for å si det slik. Jeg satt helt bak i bilen, helt bak i bagasjerommet på slike seter som man kan ta opp å ned, og jeg sverger den var 30 cm fra bilen når den var på sitt nærmeste. Jeg og Eirik snudde oss rundt og så på de, og gjett om de var sinte. Hun damen som satt i lastebilen rakk fing og så ikke blid ut. Jeg tok opp mobilen og tok bilde av nummeret på bilen deres, slik at om det skulle være noe, så hadde vi det. Så tok hun opp kameraet hun også, å tok fine bilder av meg å Eirik. De kjørte etterhvert forbi oss, og måtte stoppe senere for rødt lys, så vi havnet bak dem igjen mellom oss var det tre andre biler, så det er flere enn oss de har kjørt forbi. Vi kom alikevell før dem på ferjen, og når vi kom i land hadde noen ringt politiet, så de ble stoppet. Og sinna taggen i lastebilen rekte fing igjen når jeg snudde meg rundt for å se at det faktisk var dem. Haha, da lo jeg godt.
Ukens tanke: Hvordan skal vi klare å bekjempe fattigdom? Jeg er med i noe som heter internasjonal komite, og vi hadde vårt første møte sist Tirsdag, hvor vi snakket om hvordan vi skal samle inn penger til Uganda og andre land som faktisk trenger det. Det var en mann der fra strømøystiftelsen, som fortalte at det ikke skal mer en 8 kronert til for å hjelpe et menneske med mat, skole og meddisiner, det er ingenting i forrhold til hvor mye vi bruker hver dag. 8 kroner dere, det er alt som skal til!
Hellu!
Jeg hadde kameraet med meg på Cody Simpson konserten i går, og fikk tatt en god del bilder før jeg fant ut at det egentlig ikke var lovt med store kameraer på konserten. Men han som gav meg besked sa det var og at vi skulle la det går for denne gang. Konserten var faktisk utrlolig bra, og til og med Eirik som hadde vært skeptisk til om han kom til å like det, likte det! Han var utrolig flink, og er enda bedre live! Neste gang han kommer til Norge kan jeg virkelig annbefale dere å gå, det skal i hvert fall jeg. Til og med Mamma og Arne Martin fikk sett litt av konserten, når det var 20-30 minutter igjen var de ute å ventet på at konserten skulle bli ferdig, så kom det en vakt bort til dem og sa de bare kunne gå inn om de ville. Og plutselg fikk jeg bilde av mamma om at hun var på konserten også “Har hun sneket seg inn nå?” tenkte jeg, haha, men det hadde hun altså ikke gjort. Her er noen av bildene fra konserten:
Og oppvarmingen, som var noen jeg ikke hadde hørt om fra før av, haha.
Var du på Cody Simpson konserten? 🙂
Det er Mandag igjen, og vi er allered i uke 18, det er bare 241 dager igjen til jul. For øyeblikket sitter jeg på skolen og har skikkelig lyst på melkesjokolade kjeks og jordbær. Derfor blir denne ukens Mandags inspirasjon kjeks,is og jordbær, nå skal jeg bare ha to timer matte så skal jeg hjem, å spise jordbær. Senere i dag kommer det mange bilder fra Cody Simpson konserten i går:-)
<img class="entry_thumbnail" src="http://data3.whicdn.com/images/171848656/superthumb.jpg" alt=" 
Som liten er man redd for mange ting. Troll, monster under sengen, mørket, slanger, dinosaurer, vinden, og at mamma ikke skal komme og hente deg i barnehagen. Men noen av oss skjønner hvordan det er å være ordentlig redd før vi burde. Jeg var også redd for troll, monster under sengen og at mamma ikke skulle hente meg i barnehagen, men det var ikke bare dette jeg var redd for.
Da jeg var 5 år døde Morfaren min, noe som gjorde at jeg tidlig skjønte hva det innebar å å miste noen. Det gikk litt tid før jeg skjønte at jeg faktisk aldri kom til å få se han igjen, jeg var jo så glad i Morfaren min at han kunne ikke bare forsvinne? Jeg var fast bestemt på at han bare skulle hvile litt oppe med Gud, for så å komme tilbake for å leke sammen med oss her nede igjen. Jeg drev å hoppet rundt på trampolinen og ropte “Morfar kom tilbake! Morfar kom tilbake!” Fordi jeg var nærmere himmelen når jeg hoppet. Jeg lå på bakken å lette etter han oppe blant skyene, han måtte jo være der et sted.
Men sånn ble de ikke. Og etter en stund skjønte jeg det plutselig, jeg kom aldri til å se min kjære Morfar igjen. Jeg gråt ordentlige tårer. Dette forandret livet mitt for alltid. Jeg husker jeg lå der, og var livredd for å lukke øynene, jeg var livredd for å våkne og ikke kunne se, høre eller lukte. Men det verste var frykten for at flere av mine nærmeste skulle dø. Mamma og Pappa passet ekstra godt på at jeg og min søster hadde det fint og ikke gikk og tenkte på dette hele tiden, og det hjalp jo.
Men i hodet til en 5 åring skjer det mer enn man aner. Rosa hester, enhjørninger, den ene kjekke personen i barnehagen, blomster, hvordan det skal bli barneskolen, at de mener kan lese, reser biler, superhelter og videospill. Tankegangen deres er uendelig, akkurat som vår. De er flinke til å skjule hvordan de egentlig har det, de dekker bare over det med at de har skadet seg, eller savner mamma og pappa. De skjuler de vonde tankene på en så god måte, at vi må jobbe hardt for å innse hvordan de egentlig har det.
Frykten for å være alene, den var der. Jeg visste Morfar aldri kom tilbake til meg, selv om jeg hadde et håp, et veldig stort håp. Jeg ønsket så sterkt at morfar skulle komme tilbake, jeg ønsket meg dette når jeg stod under et tre med en fugl som sang i, når jeg så stjerneskudd, når jeg så firkløvere og hver gang jeg ba. Når jeg sang kveldsbønnen sammen med Mormor når jeg sov der, da hadde jeg alltid øynene igjen litt lenger enn henne for å snakke med Morfar gjennom tankene mine. Han fortalte meg hvor pen jeg var i sommerkjolen min, og hvor langt håret mitt var blitt, at han gledet seg til jeg kunne lese for han. Dagene gikk fint, og livet mitt var så godt som perfekt, men om natta begynte tankene å svirre for den lille meg som lå i sengen.
Ikke før jeg var mye eldre lærte jeg at ikke alle dør på en gang. Jeg begynte på skolen, og kunne heldigvis gå hjem om det var noe galt. Men jeg var faktisk så redd for å være alene på skolen etter at jeg hadde startet i 1. Klasse, at mamma måtte følge meg inn i klasse rommet og sitte der til jeg sa hun kunne få gå. Helt til jeg en dag bestemte meg for å være tøff og gå inn alene. Jeg gikk inn i skole gården og vinket farvel til mamma uten at hun var med inn, for første gang. Og dette endret alt. Plutselig kunne lille meg klare alt. Mamma slapp å følge meg inn på skolen fra den dagen, da var jeg blitt stor.
Det at jeg mistet noen i ung alder har ikke bare vært negativt. Det har gjort at jeg har kunnet støtte vennene mine som har hatt det vanskelig, fordi jeg selv hadde gått gjennom en tøff periode. Jeg visste hva som måtte høres for at de skulle føle seg bedre, og jeg var og er til nytte. Jeg har kunnet forberede meg på å miste flere, selv om det har blitt tyngre enn jeg hadde trodd, men det å ha erfaring fra før av har hjulpet, slik at jeg ikke har falt like langt ned som jeg gjorde første gang, for der i fra er det vanskelig og komme seg opp fra. Grunnen til at jeg valgte å dele dette innlegget er fordi jeg vil ikke andre barn skal slite slik som jeg gjorde. Jeg vil folk skal åpne øynene og skjønne at det lille barnet i barnehagen faktisk skjønner mer enn du tror.
I dag er det 11 år siden Morfar døde, og jeg savner han enda veldig, selv om jeg ikke lenger tenker på han hele tiden. Han vil alltid være en stor del av mitt liv, og jeg vil alltid være glad i han, ikke bare fordi han er min Morfar, men fordi han gav så mye av seg selv, og lærte meg å sette pris på det rundt meg, uten at han helt visste det selv. Han har satt store spor hos de som kjente han. Morfar, du vil alltid bli husket og elsket av oss alle.
Hellu!
Jeg var i byen sammen med mamma i dag for å kjøpe jord (mold), se på en ny linse til kameraet mitt og lever min lille bror i bursdagselskap på leos lekeland. Jeg er faktisk litt sjalu, jeg savner å gå i sånne koselige selskap som det. På Obs bygg kjøpte jeg meg blomster, sånne frø så jeg må plante selv, og har bestemt meg for at mine ikke fult så grønne fingre skal frem i lyset å bli ordentlig knasj grønne. Jeg har alltid passet godt på at blomstene mine får vann, og det gjør kanskje at de av og til får litt for mye vann.. Enten så får de for mye vann eller så får de for lite vann. Men denne gang skal jeg klare å få dem til å leve, lenge og bli store å fine. Jeg kjøpte meg en kaktus for mange år siden som enda lever, hun heter Frida, og har to rosa blomter på seg. Jeg passe på at hun ikke dør fordi hun er min aller kjæreste blomt.
Men nå skal jeg ut å plante blomster:-)
Jeg fikk roser av Eirik en dag, siden han er så snill. Det var faktisk i påsken, rett før vi reiste på campingen, og blomstene sto hjemme,
jeg trodde de skulle overleve et par dager uten vann, siden jeg gav dem jo så mye før jeg reiste. Men når vi kom hjem, var den helt tørr
og vissen. Jeg har ikke kastetden før nå i dag, siden jeg ville ha noe annet som kunne ta plassen dens i blomster potta.
Har du grønne fingre?
Hellu!
Her skal bukse egentlig være like høyt oppe, men siden holdningen min er så skev ser det ut som buksen min er det også.
Jeg er ferdig med den viktigste prøven dette året, utenom eksamen om jeg er så uheldig å kommer opp i eksamen. Jeg synes egentlig selv at det gikk superfint, men jeg er ikke sikkert. Jeg kom 10 minutter etter at prøven hadde startet, siden jeg tok meg en tur til legen for å sjekke ryggen min, det er mest sannsynlig noe med musklene i ryggen min, og alle musklene rundt siden jeg går så skeivt, men han sa det at vi ikke skulle utelate at det var en brist. Jeg håper virkelig at det ikke er brist slik at det går over. Jeg fikk medisiner jeg skal ta morgen og kveld. Jeg klarer ikke å svelge en hel tablett, så jeg er nøtt til å dele de opp i 4 og er derfor nøtt til og ta fire ganger så mange svelg som jeg egentlig måtte ha tatt.
Det er en så god følelse i hele meg at jeg er ferdig med matte tentamenen nå, og tanken på at jeg slipper å gjøre noe matte i hele helger er super god! Jeg trodde jeg hadde super dårlig tid når jeg kom inn i klasserommet i dag og skulle sette meg ned å så alle andre hadde skrevet i hvert fall en halv side, så jeg leste gjennom oppgavene å jobbet så rask å nøye jeg klarte, og etter en time var jeg ferdig med del en og hadde bare 3 oppgaver igjen på del to jeg ikke klarte uten hjelpemidler, så jeg satt å ventet i en time på å då ta opp matteboken og kalkulatoren min slik at jeg kunne få reise meg å strekke litt på kroppen. Jeg klarer ikke reise meg å gå og så komme tilbake å jobbe, for jeg blir så rastløs. Nå gleder jeg meg til å få den tilbake!:-)
