Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

Så sitter jeg her igjen da, som øverst på pårørende lista og med mobilen klar i hånda til klokken 1600. Meldingene tikker inn, for alle lurer på hvordan det går meg «hu mammo di» Mammaen min som i alles øyne er en superhelt, for hun klarer alt, takler alt. Ligger på sykehuset, under kniven for å fikse på noe vi har null kontroll over. Da blir vi redde alle. 

For 14 måneder siden fjernet mamma en halv meter av tarmen sin. Hun hadde en cyste, en jævla cyste i hele tarmen, og den ble det kreft i. Jeg har aldri vært så redd før som det jeg var den lille måneden det gikk fra mamma sa ordene «jeg har kreft» til det var ute. Og jeg håpte at det skulle bli mange år til jeg, mine søsken og resten av familien måtte føle på den type redsel igjen. 

Det gikk et halvt år, og mamma var inne på 6- måneders kontroll, hvor de igjen fant noe. Denne gangen var det heldigvis ikke no kreft, men faren var der. Mamma gikk på sprøyte behandling i ganske mange måneder etterpå for å bli kvitt dritten, og det hjalp, heldigvis. Det gikk et nytt halvår, og vi har egentlig ikke snakka så mye om noe av det som har skjedd, for vi er ikke en familie som snakker så veldig mye om det vonde. Men så skjedde det igjen. 

Jeg hørte mamma kom å la seg på naborommet midt på natten, hun lagde masse ulke-lyder når hun la seg i sengen, men det tenkte ikke jeg noe over, for det gjør hun alltid. Så jeg la meg bare til å sove igjen. På morgenen, etter at hun hadde fått min bror og fosterbror avgårde på skolen kom hun ned å vekket meg og spurte om ikke jeg kunne kjøre henne til legevakten for hun trodde hun hadde blindtarmbetennelse. 

Det har jo nå i senere tid vist seg at det ikke var blindtarmbetennelse, men flere cyster som lå på eggstokkene og en annen type klump som lå i livmoren. De klarte ikke å si om det var godarta eller ondarta, så i dag når mamma opererte det ut og fjernet alt ble det sent videre for videre undersøkelser. Så håper jeg av hele mitt hjerte at det ikke var noe mer enn noen cyster. Denne gangen her klarte jeg ikke å vente til klokken 1600 med å ringe sykehuset, for jeg har vært så redd, og er så redd for hva som skjer og om alt går bra. 15.57 ringte jeg opp og håpte på at de skulle svare. Da var mamma akkurat trillet opp til oppvåkningen fra operasjonen, og ingen kunne egentlig fortelle meg så veldig mye. De ringte meg opp igjen nå på kvelden og fortalte litt mer, noe bra, noe ikke like bra, og jeg er enda redd. I morgen får vi vite enda mer for da kommer legen.

Jeg er så glad for at jeg hele livet har hatt en så sterk, selvsikker og vakker kvinne å se opp til. En som alltid har stått opp for meg når ting har vært vanskelig, og som alltid har hjulpet meg når jeg har trengt det. Jeg er så glad for at jeg fikk akkurat min mamma til mamma. Selv om vi ofte kan ha ganske heftige diskusjoner, men da pleier jeg bare å bruke som argument for min sta-het og evne til å stå opp for meg selv uansett, at det kommer fra de som oppdro meg, mine foreldre. Og jeg kunne ikke bedt om noen bedre mamma og pappa. Mamma har alltid stått på, vært der vi ungene har vært, hun har alltid vært umulig å slippe unna. 

Heldigvis. Det er ikke før hun ikke er tilstede at jeg skjønner hvor avhengig jeg er av henne. Hun fikser alt, brød i brød skuffen, middag hver dag. Kjøring til og fra, legebesøk og alt sånn smått som man ikke tenker over at må bli gjort før man må gjøre det selv. Mammaen min, som alltid har vært så sterk. Nå er det du som trenger noen å lene deg på, og jeg skal gjøre alt jeg kan for og være her for deg, jeg er så uendelig glad i deg<3

–

Forbanna dritt media, ah! Jeg har aldri i mitt liv levert noe jeg er så misfornøyd med som med dette prosjektet her. Det gikk fint de to første ukene når det kun var bildene jeg jobbet med, for bilder kan jeg ta, men når jeg måtte begynne med resten innså jeg at dette går ikke. Jeg har tatt meg vann over hode å fått reker i begge neseborene som har lagt egg i hjernen min for dette her gikk drit. Så sykt drit. Jeg klarer ikke å gråte fordi jeg vet dette ikke er noe å sippe over. Det er en karakter, og jeg er veldig klar for å få tilbake en toer. Men fy faen så jeg har jobba. Jeg starta med å ta biler den første uken av prosjektet, jobbet med disse bildene i to uker, også begynte jeg på skissingen å planleggingen av alt annet som også skulle være med i prosjektet. Men der stoppa det liksom. Jeg klarte ikke lenger å se noe glede i å jobbe med det, jeg så ikke lyset i enden av tunellen. Nå har jeg innsett at jeg gikk meg vill inni der og finner aldri veien ut igjen. Ikke med dette prosjektet her hvert fall. Overskriften på rapporten min er “Rapport -Sjekk one note!” Jeg skrev 144 ord, og det var det.

Jeg har heldigvis en 4+ (som jeg mener burde vært hvert fall en 5-) og en 5’er i dette faget fra før av. Så jeg satser på at denne karrakteren ikke drar meg lenger ned enn til 4’eren. Nok klaging, jeg måtte bare få ut all min frustrasjon over alt dette tullet. Tilbake til den posetive meg, som ser det posetive i alt.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

God natt, xoxo.

Disse bildene var verre å legge ut en jeg først hadde tenkt. De siste årene har kroppspresset økt helt enormt blant unge jenter. Noe som har ført til at en hel haug av usikre jenter går rundt i løse gensere, for å skjule kroppen sin, fordi de er redde for kommentarer. Flere dør av spiseforstyrrelser enn noen gang, i følge aftenposten er anoreksi den mest dødelige psykiske lidelsen for unge kvinner i Norge. Etter ulykker og kreft så er det faktisk den mest vanlige dødsårsaken blant unge kvinner.

Grunnen til at disse bildene er så vanskelige å legge ut, er nok fordi at kroppspresset faktisk er blitt sånn som det er blitt. Etter som om jeg er sminket tynnere, og holder magen inne ser jeg mye tynnere ut enn det jeg egentlig er.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

På disse bildene er det brukt highlighter og conturering på ribbein, ryggen og kragebeina. I tillegg holder jeg magen inne.

..Og savnet bare vokser.

I dag, for fire år siden svarte jeg på de verste ordene jeg noen gang har hørt. Jeg klarte ikke tenke klart og var ikke sikker på om jeg skulle tro på det jeg hørte. Det var som en ballong fult av lykke sprakk og en ny en blåste seg opp, men en vond følelse jeg aldri hadde hatt før. Det eneste jeg klarte å tenke var nei, nei, nei, nei. Dette kunne ikke skje.

Jeg lot det ikke være sant, jeg har aldri latt det være sant. Jeg har gått i 4 år å ventet, på at noen skulle fortelle meg at det ikke var sant. Og jeg kommer nok til å gå i flere år, om ikke resten av livet å gå å vente på at noen skal si det. Selv om jeg vet at det har skjedd, vet at det aldri vil bli det samme igjen.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Jeg kan huske det som om det var i går, og jeg kan enda kjenne følelsen jeg hadde. Ballongen ligger inni meg enda, men heldigvis, ligger det en med en god følelse der også. Som får meg til å nyte hvert minutt av livet. En ballong som er full av minner, gode fremtids planer og gode folk, som bare vokser og vokser. Jeg har lært å ta vare på det og de jeg har, nyte hvert øyeblikk, og nyte alle de fine menneskene jeg har i livet mitt.

”   “Jeg har mulighet til å nå øverste hylle uten å stå på tå og uten og hoppe. Jeg kan gå med designer klær jeg ikke har betalt for selv, og vise verden at høye jenter, de kan. Jeg har muligheten til å oppnå ting. Ting lave mennesker må kjempe enda hardere for å klare.” Ikke akkurat veldig hyggelig å høre for lave folk som har komplekser for høyden sin? Du gjør jo akkurat det samme mot andre da. Jeg har nå alltid hørt hvor positiv det er med høye kvinner, at gutter/menn vil ha lange kvinner med store pupper osv. Som lav har jeg fått mange kommentarer selv, og synes ikke det var hyggelig å lese det du skrev der.  “

Denne kommentaren lå i kommentarfeltet mitt i går, helt greit, men jeg har likevel bestemt meg for å forklare alle sammen hva jeg mente med det ene avsnittet. Alle avsnittene fra innlegge hvor jeg skriver om høyden min har en bakgrunn. Har du ikke lest innlegget finner du det HER.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Okei, så innlegget handler om at jeg har fått nok av at folk skal kommentere høyden min. Det er jeg som skriver det, og ingen andre. Jeg ville vise til alle de menneskene som har gitt meg kallenavn og snakket nedlatende til meg gjennom alle disse årene, at jeg kan gjøre store ting. Jeg skrev ikke at lave folk ikke kunne gjøre det samme. Bare at de måtte jobbe litt ekstra for det. For det er faktisk helt sant.

Jeg når opp til den øverste hyllen i godteri skapet uten at noen må løfte meg eller jeg må frem med krakken. Men, jeg må i noen tilfeller bøye meg for å komme under ting, og må lenger ned på gulvet for å hente noe i den nederste skuffen. Jeg har flere ganger dunket hode mitt i stolpen når jeg skal reise meg fra bussete og har ikke alltid god nok plass til bena mine.

Hele poenget med hele innlegget var at alle, samme hvor høye eller lave de er, skal kunne kjenne seg igjen i det. Og det har jeg klart. Jeg har fler ti-talls positive kommentarer i kommentarfeltet, og de er ikke bare fra høye mennesker. En jente på 1.50 skrev hun forsto meg, og kjente seg igjen i det jeg skrev. “Oppdrag fullført” Jeg er stolt over at jeg i det hele tatt turete å skrive innlegget, fordi det er et så nært tema. Ikke bare for meg, men for så utrolig mange andre. Jeg har hele livet fått kommentarer på høyden min, og fikk det senest i går. “Du trenger ikke spise mer, du er jo allerede høyere enn meg, nei da, tulla. Heheheh.” Jeg lo med, fordi det var jo bare ment som morsomt. Men for meg, og alle andre som enten er “for høye” eller “for lave” er det faktisk ikke morsomt lenger.

Jeg er ikke ening i at det var lite hyggelig skrevet, for det var det ikke! Jeg ser hva “anonym” mener, men dette er fra mitt synspunkt. Og jeg forstår at det kan virke litt krengende og slik, men jeg føler oppsummeringen gjør det godt igjen. Vi lever i en verden hvor lave gutter og høye jenter er helt feil. Det skal helst være lave jenter og høye gutter. Det var dette jeg mente med det avsnittet.

Okei, jeg må bare få ut dette en gang for alle. Jeg har lenge tenkt at det faktisk ikke er rettferdig, og har rett og slett fått nok. Nok av å få høre vitsene, lei av alle kommentarene.

Jeg vet jeg er høy, jeg ser det selv. Jeg har gått gjennom hele livet og vært høyere enn så og si alle andre i kullet mitt. Når jeg var liten lurte på hvor og hvordan jeg kunne krympe meg, fordi alle sa jeg var “for høy”. Jeg har grått mine tårer og kjempet mine kamper, jeg har blitt sint, irritert og forbanna. For ingen er for høye, eller for lave.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

“Ingrid Marie, du kan ikke sitte der, du skygger for ansiktene til de bak deg.” Vi skulle ta klasse bilde på skolen, og dette var det jeg fikk høre når jeg prøvde å sette meg på bakken. Så jeg reiste meg, smilte og stilte meg bak. “Jeg vil heller være liten å søt, enn stor å stygg.” Takk, den setter jeg pris på. Jeg kan umulig være den eneste som har hørt dette før? Jeg kjente en dame, en voksen dame som forklarte høyden min på en sånn måte, at i dag skjønner jeg nesten ikke hvordan jeg kunne bry meg om det. “Hun er like høy som en skyskraper” “Der kommer skyskraperen” og “jeg trenger ikke dra til Paris for å se Eiffeltårnet, jeg bare ser på henne.” Dette er noe av det teiteste jeg har vært borti tror jeg.

Jeg ser mine “lave” venner på Facebook dele innlegg hvor det står “Derfor er det best å være lav” “10 grunner til at lave folk har et bedre liv” og slik fortsetter det. “Ugress vokser fortere enn blomster” Vet du hva? Noen blomster er så stygge at jeg vil heller være ugress.

Hvorfor skal det være greit at høye mennesker får høre hvor høye de er hele tiden. Mens om man kaller et overvektig menneske feit blir man sett på som en mobber? Høyden vår er noe vi ikke kan noe for, men er man tykk har man mulighet til å slanke seg og faktisk bli mindre. Man kan ikke gå på et treningssenter og svette av seg noen centimeter liksom. Men det er en større mulighet å gå ned en kilo i vekt, enn å krympe en centimeter.

Men vet dere hva? Jeg har mulighet til å nå øverste hylle uten å stå på tå og uten og hoppe. Jeg kan gå med designer klær jeg ikke har betalt for selv, og vise verden at høye jenter, de kan. Jeg har muligheten til å oppnå ting. Ting lave mennesker må kjempe enda hardere for å klare.

Høye folk er like vakre som lave folk. Tykke folk er like vakre som tynne folk. Vi kommer alltid til å være forskjellige hele gjengen, slik har det alltid vært og det kommer nok alltid til å være slik. Alle er perfekte på sin egen måte.

Nå håper jeg du tenker deg om to ganger før du slenger med leppa igjen.

Som liten er man redd for mange ting. Troll, monster under sengen, mørket, slanger, dinosaurer, vinden, og at mamma ikke skal komme og hente deg i barnehagen. Men noen av oss skjønner hvordan det er å være ordentlig redd før vi burde. Jeg var også redd for troll, monster under sengen og at mamma ikke skulle hente meg i barnehagen, men det var ikke bare dette jeg var redd for.

Da jeg var 5 år døde Morfaren min, noe som gjorde at jeg tidlig skjønte hva det innebar å å miste noen. Det gikk litt tid før jeg skjønte at jeg faktisk aldri kom til å få se han igjen, jeg var jo så glad i Morfaren min at han kunne ikke bare forsvinne? Jeg var fast bestemt på at han bare skulle hvile litt oppe med Gud, for så å komme tilbake for å leke sammen med oss her nede igjen. Jeg drev å hoppet rundt på trampolinen og ropte “Morfar kom tilbake! Morfar kom tilbake!” Fordi jeg var nærmere himmelen når jeg hoppet. Jeg lå på bakken å lette etter han oppe blant skyene, han måtte jo være der et sted.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Men sånn ble de ikke. Og etter en stund skjønte jeg det plutselig, jeg kom aldri til å se min kjære Morfar igjen. Jeg gråt ordentlige tårer. Dette forandret livet mitt for alltid. Jeg husker jeg lå der, og var livredd for å lukke øynene, jeg var livredd for å våkne og ikke kunne se, høre eller lukte. Men det verste var frykten for at flere av mine nærmeste skulle dø. Mamma og Pappa passet ekstra godt på at jeg og min søster hadde det fint og ikke gikk og tenkte på dette hele tiden, og det hjalp jo.

Men i hodet til en 5 åring skjer det mer enn man aner. Rosa hester, enhjørninger, den ene kjekke personen i barnehagen, blomster, hvordan det skal bli barneskolen, at de mener kan lese, reser biler, superhelter og videospill. Tankegangen deres er uendelig, akkurat som vår. De er flinke til å skjule hvordan de egentlig har det, de dekker bare over det med at de har skadet seg, eller savner mamma og pappa. De skjuler de vonde tankene på en så god måte, at vi må jobbe hardt for å innse hvordan de egentlig har det.

Frykten for å være alene, den var der. Jeg visste Morfar aldri kom tilbake til meg, selv om jeg hadde et håp, et veldig stort håp. Jeg ønsket så sterkt at morfar skulle komme tilbake, jeg ønsket meg dette når jeg stod under et tre med en fugl som sang i, når jeg så stjerneskudd, når jeg så firkløvere og hver gang jeg ba. Når jeg sang kveldsbønnen sammen med Mormor når jeg sov der, da hadde jeg alltid øynene igjen litt lenger enn henne for å snakke med Morfar gjennom tankene mine. Han fortalte meg hvor pen jeg var i sommerkjolen min, og hvor langt håret mitt var blitt, at han gledet seg til jeg kunne lese for han. Dagene gikk fint, og livet mitt var så godt som perfekt, men om natta begynte tankene å svirre for den lille meg som lå i sengen.

Ikke før jeg var mye eldre lærte jeg at ikke alle dør på en gang. Jeg begynte på skolen, og kunne heldigvis gå hjem om det var noe galt. Men jeg var faktisk så redd for å være alene på skolen etter at jeg hadde startet i 1. Klasse, at mamma måtte følge meg inn i klasse rommet og sitte der til jeg sa hun kunne få gå. Helt til jeg en dag bestemte meg for  å være tøff og gå inn alene. Jeg gikk inn i skole gården og vinket farvel til mamma uten at hun var med inn, for første gang. Og dette endret alt. Plutselig kunne lille meg klare alt. Mamma slapp å følge meg inn på skolen fra den dagen, da var jeg blitt stor.

Det at jeg mistet noen i ung alder har ikke bare vært negativt. Det har gjort at jeg har kunnet støtte vennene mine som har hatt det vanskelig, fordi jeg selv hadde gått gjennom en tøff periode. Jeg visste hva som måtte høres for at de skulle føle seg bedre, og jeg var og er til nytte. Jeg har kunnet forberede meg på å miste flere, selv om det har blitt tyngre enn jeg hadde trodd, men det å ha erfaring fra før av har hjulpet, slik at jeg ikke har falt like langt ned som jeg gjorde første gang, for der i fra er det vanskelig og komme seg opp fra. Grunnen til at jeg valgte å dele dette innlegget er fordi jeg vil ikke andre barn skal slite slik som jeg gjorde. Jeg vil folk skal åpne øynene og skjønne at det lille barnet i barnehagen faktisk skjønner mer enn du tror.

I dag er det 11 år siden Morfar døde, og jeg savner han enda veldig, selv om jeg ikke lenger tenker på han hele tiden. Han vil alltid være en stor del av mitt liv, og jeg vil alltid være glad i han, ikke bare fordi han er min Morfar, men fordi han gav så mye av seg selv, og lærte meg å sette pris på det rundt meg, uten at han helt visste det selv. Han har satt store spor hos de som kjente han. Morfar, du vil alltid bli husket og elsket av oss alle.