Jeg trenger at folk kjemper for meg når jeg er på mitt laveste. At folk trenger seg på livet mitt. Tvinger meg til å dra ut, tvinger seg inn på rommet mitt. Ringer meg til jeg svarer, samme hvor mange ring det tar. Sende melding og spør om det går fint, og når jeg sier det går greit så spør de igjen. Jeg trenger en venn som meg, en som ville droppet jobb, fest og gutter for å stille opp. Jeg har alltid vært min egen bestevenn, men nå er det blitt for mye for bare meg. Jeg trenger noen andre. For den sterke meg er brutt så langt ned. 

Sett deg ned med meg, se på meg og tving deg på meg. Gi meg en klem, stryk meg på håret, hold meg i hånden. Se på meg gråte, gråt sammen med meg. Gå tur med meg, løp med meg, stå med meg. Bare bli, ikke gå. Treng deg på, hold deg fast og for alt i verden. Ikke la meg sitte alene. 

Det er så vondt, det er så jævlig vondt. Jeg kjenner i dag at jeg har holdt alt inne litt for lenge, jeg skulle nok grått litt mer på tirsdag, onsdag og på dagen i går. Jeg skulle generelt bare latt meg kjenne på følelsene tidligere. Ikke latt alt hope seg opp til i dag. Dagen hvor planen var lagt med et annet menneske. Søren heller, jeg har dårlig samvittighet. Men jeg klarer ikke, jeg orker ikke. I kveld trenger jeg at fokuset er på meg, og bare meg 100%. I kveld trenger jeg å være en liten egoist, for første gang noen sinne. Jeg må trekke pusten dypt. Inn munnen, ned i magen og holde den med munnen åpen. Så lenge jeg orker, til den siger ut av seg selv. Og så igjen, og igjen, og igjen. Hvem skal jeg ringe i kveld? Hvem skal jeg gråte til? Hvem ringte jeg i går, hvem sendte jeg melding til i går? Jeg hater virkelig å være den som trenger hjelp, den som trenger en god klem.

Jeg har googla «hvordan komme over kjærlighetssorg» i hele dag, egentlig hver dag de to siste ukene. Pineresten min er full av «How to Get over your ex» og ting som ligner. Jeg føler jeg sitter fast i grøfta, stanger mot veggen eller sitter fast i sumpen. Mamma spurte meg i sta «er det en slik dag i dag?» Ja, det er en slik dag i dag, og det var egentlig det på tirsdag, onsdag og torsdag også. Men jeg har bare presset det fremfor meg, for jeg har ikke orket å deale med det. Jeg har latt som ingenting, ikke grått merr enn nødvendig og fortalt meg selv at livet er fint. Fortalt alle rundt meg at jeg har det fint. Jeg har ikke orket.

Jeg skrev nettopp jeg var glad det er skal vi danse i kveld, men så innså jeg at det er fredag. Hva går på tv på fredager? Nå ble jeg skuffa, også begynte jeg å gråte litt fordi det ikke er lørdag. Det skal så lite til før lasset velter. Her om dagen begynte jeg å gråte fordi jeg ikke fant majonesen i kjøleskapet. Og før det fordi jeg hadde på meg en helt hvit sokk og en hvit sokk med svart skrift under. Hva er det som skjer med meg? Rommet mitt er rotete, og det vil ikke ta meg mer enn 2 minutter å rydde, men jeg orker ikke. Ovnene min står på litt for varmt og jeg svetter nesten, men jeg orker ikke ta av dyna og jeg orker hvert fall ikke å skru den ned. Dette er jo ikke meg, i det hele tatt. 

Nå skal jeg skrive en liste til meg selv, og alle andre som har kjærlighetssorg, eller som kommer til å ha det. En liste med ting man bør gjøre når man har kjærlighetssorg for å føle seg bedre. Også kanskje en liste med ting man ikke bør gjøre. Bare for å minne meg selv på det også. Nå har jeg hele kvelden på meg, en hel kveld på å skrive, tenke, lese, strikke, tenne lys og bare være. Bare være meg. Meg med kjærlighetssorg, meg med behovet for at folk trenger seg på og meg. Bare meg.