Jeg er så lei av å ha det vondt. Jeg er så lei av å gåte. Jeg er så lei av alt. Jeg vil bare ha det bra. Smile, le og tulle slik jeg gjorde før. Uten å tenke på alt som har skjedd, alt som skjer og han.
Jeg har egentlig hatt to veldig bra dager. I går hadde jeg min første time hos psykolog noen gang. Jeg snakket for det meste om ting som har skjedd meg i et tidligere forhold, men fikk også lettet litt på hjerte når det kommer til bruddet og alle tanker og følelser rundt det. Vi snakket om hvordan jeg skulle bekjempe min skjulte angst og hvordan jeg skulle vinner over alt som har skjedd tidligere. Det er lenge siden jeg har følt meg så bra som jeg gjorde etter at jeg gikk ut dørene til psykologen. I timene etter kunne jeg ha klart alt i verden. Jeg var ikke lenger like knust, og fikk endelig slappet av litt i hjerte mitt.
De to siste dagene har jeg ikke grått merr en tre ganger daglig. I natt våknet jeg bare en gang og hadde vondt. Ikke tre, fire – syv. Jeg har på disse to lange og tunge ukene har jeg hatt det ordentlig vondt på en måte jeg aldri har vært borti før. Jeg har kjempet alt jeg kan, grått til det ikke er mer tårer igjen. Jeg har virkelig gått inn i meg selv og jobbet. Noe jeg enda må gjøre. For dette er jeg redd vil ta lang tid.
Jeg klarer ikke lenger sette ord på hva jeg føler, og vil mye heller snakke om alt annet enn hvor vondt jeg har det. Når noen spør hvordan det går med meg svarer jeg som regel bare at «det går greit, orker ikke snakke om det nå.» For jeg orker virkelig ikke å snakke om det, nå. Jeg er så sliten, skuffa og helt tom for alt. Tom for ord, tanker og følelser. Det eneste jeg føler nå er smerte. Jeg får fysisk vondt i magen når det kommer over meg. Utenom det føler jeg ingenting. For jeg orker ikke.
Det tar ikke mer enn fem sekunder før dagen min går bra rimelig ok til grusom. Det slår meg helt plutselig, ut av ingenting. Også tar det flere timer å bygge meg opp igjen til og ha det rimelig ok.
Hvor lenge skal jeg måtte føle det slik som dette? Hvor lenge skal jeg gå på veggen hver dag? Tenker jeg for mye? Tenker jeg for lite? Håndterer jeg dette på riktig måte, eller skyver jeg bare smerten lenger bort slik at det vil ta enda lengre tid før jeg blir lykkelig igjen? Hvorfor trenger jeg en mann for å være lykkelig? Det er så mye jeg lurer på, så mye jeg er redd for. Så mye jeg vil ha svar på nå med en gang, men som jeg vet jeg ikke vil få svaret på, før om veldig lang tid.
Du er så sterk som tørr å dele! Hadde det helt likt for et år siden, det blir bedre<3<3<3
Off å ha det slik er ikke kjekt. Du fortjener ikke å ha det så vondt og jeg håper du får det bedre etterhvert<3 Gleder meg til å følge deg videre.
Oda: du er god <33
TheShy: fine deg<33
Gikk gjennom akkurat d samma Ingrid Marie, tekstmeldingen, psykolog og alt.. Det går faktisk ikkje an å setta ord på d, alt eg kan sei e at det komme t å ta tid, men alt blir bedre heeeeilt t slutt! Vær ilag me venner som gjør deg gla, gjør ting som får deg t å slutta å tenka på han bare ei litå stond, så du føle deg bedre den lille tidå, d gjør alt! Lykke t ❤️
Videregående venn ❤️: tusen takk<33