Heihei fine dere! Det er Søndag, og jeg sitter klar til å være med Eirik på takkefest. Min nye brune genser/kjole er på, Eirik skal snart skifte til skjorte, også er vi klare til takeoff. Dagen i dag har har gått til Kirken, hvor jeg har vært leder sammen med et par andre for noen kjekke tredje klassinger. Når jeg kom hjem ryddet jeg rommet sammen med Eirik også hjalp vi mamma og Arne Martin å fikse kaninburet, for mine fine Rita biter hull i taket, og fikk plass gjennom hullet, så det var på tide å få det fikset. Så tom jeg bussen til Eirik sammen med Eirik. Det var så fint når vi var ute å gikk at jeg måtte be han knipse noen bilder av meg, and he did! Senere i dag, eller i morgen kommer flere bilder fra i dag, vi ses!
Jeg følte meg helt rat i kroppen i det jeg åpnet facebook å så artikler om hva som hadde skjedd i Paris. De fleste av oss måtte nok dobbeltsjekke at det faktisk var sant, det er så uvirkelig, og vanskelig å ta inn over seg. Hvordan er det de tenker? Hva kan få noen til å gjøre noe slikt? Det boblet inni kroppen min. I dag går mine tanker til alle de berørte, jeg ber for dere i dag. Når skal de skjønne at nok er nok?
Se for deg at du sitter alene på en benk klokken 2200 på kvelden. Det er helt mørkt ute, men du sitter i en gate, så alle utelysene lyser opp. Alle som går forbi ser på deg, noen stirrer, andre tørr ikke se på deg mer enn et sekund. De er redd for at du skal se tilbake. Men du sitter der og håper ingen legger merke til deg.
Det eneste du har på deg er skitne, gamle og slitte klær du har hatt lenge, så lenge at de har blitt en del av deg. Du holder en vannflaske i hendene, men tørr ikke drikke av den. For da må du løfte hodet, og da kan de se at du gråter. Du drar luen din så langt med den kommer, men den er så liten at den ikke dekker mer enn pannen din. Glidelåsen på jakka di er ødelagt, så den klarer du ikke dra helt opp.
Du kan høre folk snakke om deg, du vet at de ser på deg, men ingen gjør noen ting. De går bare forbi. Du er klar over at du ser annerledes ut, at du ikke ser ut som alle andre. Men kan ikke gjøre noe med det, for ingen vil hjelpe. Ditt lille håp om at noen skal hjelpe deg, vise at de bryr seg, er borte. For ingen gir en som deg en klem, de vil ikke en gang ta på deg. Følelsen du sitter med er helt grusom.
Du føler at du ikke er verdt noen ting, og at du bare er i veien. Du er så redd for at du skal være i veien, at du ikke en gang plaserer hele der på benken. Halve rompa di henger uten for. Den ene hansken du har på deg dekker bare halve fingene dine, så finger tuppene dine er iskalde. Men ingen gidder å si hei, og vise at de bryr seg. De ser deg, de ser du har det vondt, men gjør ikke noe med det.
Det finnes så mange mennesker her i verden som har det slik som dette. Hver dag er et slit. Ikke fordi de må på skolen eller jobb, men fordi de ikke har noe sted å dra. Alle sier de bryr seg, men når alt kommer til stykket, hvor mange av oss hadde egentlig gått bort til denne “du” og gitt han eller henne en klem, en sjokolade eller bare et enkelt “hallo”? Jeg kom hjem fra Polen her om dagen, med den verste følelsen jeg har kjent på i hele mitt liv. Jeg så en slik mann sitte på en benk. Jeg så hvor vondt han hadde det, og så at han frøs, jeg så at han gråt. Stakkar mann, var det første jeg tenkte, også gikk det litt over i at han sikkert var narkoman, men etter at jeg hadde stått og hørt på noen gatemusikanter og sett folk gi penger til med, ombestemte jeg meg.
Han var ikke lenger den jeg først trodde han var. Den mannen som satt på benken rett vedsiden av meg var en helt vanlig mann, som ikke hadde et like bra liv som meg. Jeg visste ikke at han gråt før jeg gikk bort til han, og uheldigvis snakker jeg ikke polsk og han snakket ikke engelsk, men det trengtes ikke. Jeg så han hadde det vondt, og han så jeg ville hjelpe. Jeg så han rett inn i øynene, og spurte om han ville ha sjokoladen min. ?Do you want this?? spurte jeg med min dårlige engelsk. Jeg sto der i et halvt minutt før han hadde samlet nok mot til å se opp på meg.
Jeg strakk ut sjokoladen og smilte til han. “Thenk you, Thenk you!” Jeg sa han måtte ha en fin kveld videre, og han hadde et fint smil, men jeg vet ikke om han forsto hva jeg sa. Han svarte meg på polsk etter at jeg hadde snudd meg, og jeg bare gikk. Jeg gikk fra han. Han snakket til meg, og jeg bare gikk. Hva tenkte jeg på? Jeg har tenkt på denne mannen flere ganger daglig siden jeg gikk fra han, hvorfor gjorde jeg ikke mer? Men jeg vet jeg gjorde denne mannen litt gladere i hvert fall den kvelden. Det er så lite som skal til, denne sjokoladen kostet ikke mer enn 15 kroner, men kan gjøre en stor forskjell. Men jeg vet jeg gjorde denne mannen litt gladere i hvert fall den kvelden. Det er så lite som skal til, denne sjokoladen kostet ikke mer enn 15 kroner, men kan gjorde en stor forskjell.
Siste hele dag i Polen er over, og jeg er pakket og klar for å dra tilbake til Norge. For en superfin tur det har vært! Nå sitter jeg klar til å kjøre bussen til flyplassen, og fly hjem til Norge. Gårsdagen tartet likt som dagen før i går. Vi spiste frokost, og jeg innså hvor heldige vi er i Norge som har gode meieriprodukter, for både osten og melken smaker annerledes her nede. Det er ikke ekkelt, jeg klarer fint å spise det, jeg bare foretrekker Norsk melk og ost. Vi tok turen til en av konsentrasjonsleirene her i Polen, og fikk en guidet tur der som varte i to timer, bilder kommer i et senere innlegg. Når vi kom tilbake hit, gikk jeg, Eirik og et par av de andre gutta ned på en karramell butikk, og kjøpte drops. Jeg ble litt skuffet i det jeg tråkket inn dørene og det ikke var vanilige karrameller, men disse var veldig god, så det er tilgitt. Vi gikk på Hard rock cafe og spiste middag, jeg klarte ikke en gang spise opp halvparten, for en størrelse, haha. Vi gikk opp igjen hit, og da gikk jeg og Eirik på kjøpesenteret som ligger rett vedsidenav her vi bor. De hadde en såpe butikk, og såpene der luktet så godt at jeg måtte kjøpe tre stykker. Etter på møttes vi igjen på hosteller, gikk og spiste middag igjen, hele gjengen samlet, også gikk vi å bowlet.
Gårsdagen startet tidlig, til Søndag å være i hvert fall. 0800 var jeg våken nok til å spille litt Jelly Splash, og klarte hele tre baner, yesyesyes! Frokosten sto nede i kjelleren, jeg fant meg et knekkebrød som jeg fant ut smakte chips, og en vanlig skive. Etter at frokosten var inntatt dro vi til YMCA-huset i Polen, vi møtte en mann som fortalte om litt av arbeidet de gjør, også gav vi han sjokolade og smørbukk, hadde et lite opplegg bare vi i gruppen også dro vi til et digert shopping senter. Jeg og Eirik gikk i to timer før vi sa oss fornøyde og fant oss en taxi og kjøret hjem i. Vi tok oss en powernap på hostell rommet hans, også gikk vi bort til en liten butikk og kjøpte sjokolade. I dag skal vi i en av konsentrasjonsleirene her i Polen, og jeg fant ut jeg måtte ha en lue, for det blåser så mye her, og det blir faktisk iskaldt hver gang vind takene kommer. Så vi turan bort til senteret som ligger her, gikk inn New Yourker og jeg fant meg en lue. Og sko, og en liten jakke og en superherlig kjole-genser. Så den luen kom ikke alene hjem i handleposen. Men, skoene kostet så lite, at det var vært det, der jeg har sett har de kostet godt oppi 1000lappen og jeg betalte kun 150 kroner for dem!
I går tok jeg turen til Polen sammen med Eirik og 20 andre kjekke ungdommer! Vi møtte opp på flyplassen klokken 1030, flyet lettet fra Norsk jord 1230, og vi var fremme i Polen 1349. Og for en flytur det var, jeg har flydd mye alene det siste året, og trodde egentlig flyskrekken min var borte, men der tok jeg feil.. Risting og en dårlig landing, i tillegg var det ikke plass til bena våre i flyet! Men, vi kom frem i livet, kom oss frem til Hostellet, fikk lunsj, litt tid til å gå på butikken å kjøpe sjokolade.
En kinder Bueno som i Norge koster 14 kroner, koster ikke mer en 7 (!!!) kroner her nede! Æhhh, sjokoladeshopping! Vi tok buss til et vitenskapssenter, hvor vi var et par timer, før vi kom oss tilbake hit. Da gikk jeg og Eirik på et shoppingsenter og fikk brukt litt penger, jeg kjøpte en såpe som lukter så godt at jeg skulle ønske alle kunne fått luktet på den! Jeg skal innom å kjøpe enda en senere i dag, slik at jeg har to, hi-hi. Etter et par timers pauser gikk vi og spiste middag hele gjengen, polsk mat er godt, men mettende! Jeg klarte ikke spise opp alt. Ahh, Polen, jeg skulle ønske dere kunne smitte Norge med deres lave mat priser!
Jeg tok ikke bilde av min egen mat, men stakkaren over meg hadde bestil fiskesuppe til forret, noe jeg er glad jeg ikke gjorde. For det var ikke en slik man er vandt til å spise i Norge!
