..Og savnet bare vokser.
I dag, for fire år siden svarte jeg på de verste ordene jeg noen gang har hørt. Jeg klarte ikke tenke klart og var ikke sikker på om jeg skulle tro på det jeg hørte. Det var som en ballong fult av lykke sprakk og en ny en blåste seg opp, men en vond følelse jeg aldri hadde hatt før. Det eneste jeg klarte å tenke var nei, nei, nei, nei. Dette kunne ikke skje.
Jeg lot det ikke være sant, jeg har aldri latt det være sant. Jeg har gått i 4 år å ventet, på at noen skulle fortelle meg at det ikke var sant. Og jeg kommer nok til å gå i flere år, om ikke resten av livet å gå å vente på at noen skal si det. Selv om jeg vet at det har skjedd, vet at det aldri vil bli det samme igjen.
Jeg kan huske det som om det var i går, og jeg kan enda kjenne følelsen jeg hadde. Ballongen ligger inni meg enda, men heldigvis, ligger det en med en god følelse der også. Som får meg til å nyte hvert minutt av livet. En ballong som er full av minner, gode fremtids planer og gode folk, som bare vokser og vokser. Jeg har lært å ta vare på det og de jeg har, nyte hvert øyeblikk, og nyte alle de fine menneskene jeg har i livet mitt.
ka sjedde da? kan kje bare skriva sånne inlegg uten å forklara no
Anonym: jo, det kan jeg faktisk. Like lett som du kan kommentere som anonym.