Så sitter jeg her igjen da, som øverst på pårørende lista og med mobilen klar i hånda til klokken 1600. Meldingene tikker inn, for alle lurer på hvordan det går meg «hu mammo di» Mammaen min som i alles øyne er en superhelt, for hun klarer alt, takler alt. Ligger på sykehuset, under kniven for å fikse på noe vi har null kontroll over. Da blir vi redde alle. 

For 14 måneder siden fjernet mamma en halv meter av tarmen sin. Hun hadde en cyste, en jævla cyste i hele tarmen, og den ble det kreft i. Jeg har aldri vært så redd før som det jeg var den lille måneden det gikk fra mamma sa ordene «jeg har kreft» til det var ute. Og jeg håpte at det skulle bli mange år til jeg, mine søsken og resten av familien måtte føle på den type redsel igjen. 

Det gikk et halvt år, og mamma var inne på 6- måneders kontroll, hvor de igjen fant noe. Denne gangen var det heldigvis ikke no kreft, men faren var der. Mamma gikk på sprøyte behandling i ganske mange måneder etterpå for å bli kvitt dritten, og det hjalp, heldigvis. Det gikk et nytt halvår, og vi har egentlig ikke snakka så mye om noe av det som har skjedd, for vi er ikke en familie som snakker så veldig mye om det vonde. Men så skjedde det igjen. 

Jeg hørte mamma kom å la seg på naborommet midt på natten, hun lagde masse ulke-lyder når hun la seg i sengen, men det tenkte ikke jeg noe over, for det gjør hun alltid. Så jeg la meg bare til å sove igjen. På morgenen, etter at hun hadde fått min bror og fosterbror avgårde på skolen kom hun ned å vekket meg og spurte om ikke jeg kunne kjøre henne til legevakten for hun trodde hun hadde blindtarmbetennelse. 

Det har jo nå i senere tid vist seg at det ikke var blindtarmbetennelse, men flere cyster som lå på eggstokkene og en annen type klump som lå i livmoren. De klarte ikke å si om det var godarta eller ondarta, så i dag når mamma opererte det ut og fjernet alt ble det sent videre for videre undersøkelser. Så håper jeg av hele mitt hjerte at det ikke var noe mer enn noen cyster. Denne gangen her klarte jeg ikke å vente til klokken 1600 med å ringe sykehuset, for jeg har vært så redd, og er så redd for hva som skjer og om alt går bra. 15.57 ringte jeg opp og håpte på at de skulle svare. Da var mamma akkurat trillet opp til oppvåkningen fra operasjonen, og ingen kunne egentlig fortelle meg så veldig mye. De ringte meg opp igjen nå på kvelden og fortalte litt mer, noe bra, noe ikke like bra, og jeg er enda redd. I morgen får vi vite enda mer for da kommer legen.

Jeg er så glad for at jeg hele livet har hatt en så sterk, selvsikker og vakker kvinne å se opp til. En som alltid har stått opp for meg når ting har vært vanskelig, og som alltid har hjulpet meg når jeg har trengt det. Jeg er så glad for at jeg fikk akkurat min mamma til mamma. Selv om vi ofte kan ha ganske heftige diskusjoner, men da pleier jeg bare å bruke som argument for min sta-het og evne til å stå opp for meg selv uansett, at det kommer fra de som oppdro meg, mine foreldre. Og jeg kunne ikke bedt om noen bedre mamma og pappa. Mamma har alltid stått på, vært der vi ungene har vært, hun har alltid vært umulig å slippe unna. 

Heldigvis. Det er ikke før hun ikke er tilstede at jeg skjønner hvor avhengig jeg er av henne. Hun fikser alt, brød i brød skuffen, middag hver dag. Kjøring til og fra, legebesøk og alt sånn smått som man ikke tenker over at må bli gjort før man må gjøre det selv. Mammaen min, som alltid har vært så sterk. Nå er det du som trenger noen å lene deg på, og jeg skal gjøre alt jeg kan for og være her for deg, jeg er så uendelig glad i deg<3

–