Jeg heter Ingrid Marie, ble født på Haugesundsykehus 5. Juli 1998. Jeg brukte ikke tutt, men hadde en kosefille jeg ikke kvittet meg med før jeg var veldig gammel.Jeg har bodd i Sveio siden jeg var baby, og stortrives her. Gikk i Bråtveit natur og kultur barnehage, så som liten var jeg mye ute å lekte og gikk mye på tur.
Når jeg var 2 år ble jeg storesøster til verdens herligeste jente, så stolt som jeg var da hadde jeg aldri vert før. Kjersti Sofie skulle denne jenta hete. Hun er en av mine bestevenner, mitt reisefølge samme hvor jeg reiser og min største konkurrent.
Jeg starta i 1. Klasse på Lid skole, noe jeg synes var kjempe stas, nå skulle jeg lære meg å lese natta historier for meg selv. Sveio Skolekorps hadde konsert etter at jeg hadde gått et halvt år i 1. Klasse, da bestemte jeg meg for at dette vil jeg drive med. Så jeg skrev meg opp på lista, og høsten 2005, i 2. Klasse starta jeg på korps, jeg fikk spille althorn. Jeg synes det var kjempe stas å vise frem til alle hva jeg kunne og hva jeg hadde lært så om noen spurte meg om jeg ville spille på skoleavslutninger eller andre arrangementer sa jeg ja med en gang.
Den 23. August 2006 i 3. Klasse, når jeg var 8 år våkna jeg til at mamma og pappa var borte, mormor hadde tatt plassen deres i sengen. Mamma var på sykehuset, og pappa var med. Jeg skulle bli storesøster igjen. Om det ble en jente eller en gutt det visste jeg ikke. Men rett før klokken 10, kom mormor ned til meg på skolen å fortalte meg at jeg hadde fått en lillebror. Arne Martin skulle denne gutten hete.
Jeg fikk somregel alt rett på prøvene jeg hadde på barneskolen. Gjorde alle leksene mine å fulgte godt med på skolen.Det gjør jeg vell egentlig enda, jeg får ikke alt rett på prøvene, men jeg gjør så godt jeg kan så det får duge! Jeg grua meg egentlig veldig til å begynne på ungdomskolen, jeg trodde det skulle bli så mye mer lekser og at jeg skulle gjøre det skikkelig dårlig, men sånn ble det ikke.
Mine herligste, et bilde fra 2011, da hadde jeg streng, Gud hvor flott!
Nå er jeg på skolen. Onsdag, den midterste dagen i uken, bare 2 og en halv dag igjen til helgen! Vi har medie fag, eller PTF. Vi jobber med prosjektene våre, og nå har vi vert i fotostudioet å tatt litt bilder.
Facebook – Dette er en side jeg har laget i skolesammenheng, jeg skal bruke denne til og vise hva jeg lager i en oppgave som vi skal jobbe med i 2 uker til. Vi fikk 5 oppgaver vi kunne velge mellom, og jeg valgte oppgave 1, som var og få en artist til å bli kjendis. Jeg kommer også til å dele litt av dette på bloggen, så dere får se uansett. Men, jeg hadde ikke hatt noe imot om dere hadde gått inn å likt den siden der også!
Instagram: ingridmarie098 – Der er jeg mye innom å deler mye.
Jeg har ikke twitter, for jeg synes det er så mye som skjer der, det tar så lang tid å sette seg inn i det som skjer der.
Jeg fikk spørsmål om jeg kunne skrive litt om denne nettsideher idag. Jeg måtte jo skjekke det ut, så jeg trykekt på linken og ble skikkelig shoppingsyk når jeg fikk se hva de hadde. På startsiden velger du om du skal shoppe som mann eller dame, når du har trykket på hva du er eller hva du skal shoppe som kommer det enten dame klær eller manne klær. Siden ser bra ut og har mye bra å tilby, TA EN TITT!
For bare tre dager siden hadde jeg så lite lesere på bloggen at jeg ikke orket å sette meg ned og blogge skikkelig, det kom kanskje ett innlegg hvor jeg skrev hva jeg hadde gjort på den dagen, sånn barneskole innlegg. På søndag, delte jeg ett litt ordentlig innlegg “Drømmebyen Haugesund” jeg har fått så mye positive tilbakemeldinger på det innlegget at det er helt sykt! Jeg blir så glad av det. Det var en norsk oppgave vi fikk, som vi enda ikke har fått karakter på, men nå kan egentlig karakteren bli hva den vil, jeg vet at andre mennesker liker den.
Jeg fikk kommentarer på skrivefeil, det må jeg bare beklage. Jeg har mest sannsynliglese og skrivevansker, noe jeg selv synes er veldig tungt for det er ikke noe jeg kan noe for. Jeg leser gjennom innleggene mine flere ganger før jeg deler dem for å fjerne skrivefeilene, jeg blir selv irritert når jeg leser blogger med mye skrivefeil, derfor prøver jeg og unngå dette. Jeg skal i gang med noen tester på skolen som vil gi meg svar på om jeg har dysleksi eller ikke.
Jeg har ikke noe i mot andre mennesker som har det, jeg synes de som sliter med lesing å skriving er de kuleste av alle! Selvfølgelig, de som ikke sliter er kule de også, og jeg kan ærlig si at jeg av og til misunner dem. Det å kunne si ja til og lese høyt i klassen uten og grue seg, uten og bli klam i hendene eller rødme. Ikke alle med lese å skrive vansker er sånn som meg , men jeg er sånn. Får jeg spørsmålet om å lese høyt i timen klarer jeg det ikke fordi jeg blir så nervøs.
Egentlig så startet jeg på ett innlegg på skolen idag, men nå ligger jeg strekk ut på sofaen, jeg har helt sykt vondt magen idag.. Så innlegget får dere heller i morgen!
Tenkte jeg skulle takke dere for at så mange har delt å lest bloggen min både idag og i går, i dag ligger jeg faktisk på 163(!!!!) plass på topplisten i hele Norge!
-En ekstra time i døgnet, en time bare Haugalendinger har.
Haugesund, byen som ser ut som ett drømme sted. Men er også byen folk bare stopper i når det er sildajazz og film festival, en by mennesker til normalt bare kjører gjennom. Stedet med en ekstra time til og gjøre det du vil. “Den 25 timen” en kortfilm som er laget for og lokke folk til Haugalandet, en skryte film om hvor godt vi som bor her har det. Men er dette sant?
Borte bra, hjemme best? Helt siden jeg var en liten jente har jeg hatt lyst til å flytte bort fra Haugesund. Bare tanken på å bo i en storby som Oslo gjorde at jeg ikke fikk sove om kvelden for jeg gleda meg sånt til den dagen jeg skulle flytte ut og bort.Jeg ville flytte til utlandet, lære ett nytt språk å leve i en ny kultur. Jeg satt å dagdrømte om og gå i de store gatene og handle klær, ikke noe mer WOW og BIKBOK på Amanda senteret. Jeg ville til Oslo å gå i Karl Johans gate, helst hver dag.
Dømt etter hva du har på
Det var ett dårlig miljø der jeg pleide å «henge» og alle ble dømte, du ble «stempla» den dagen du kom, og fikk ikke fjernet det med det første. Ikke alle er like gode til og ta vare på hverandre, men har du de du trenger klarer du deg lenge. Det er nok med ett par gode venner, så lenge alle andre ikke er mot deg. Det er vanskelig å være ung samme hvor i verden du er, men noen steder er det ekstra vanskelig.
«Narkobyen Haugesund»
Det er mange narkomane her, det er ikke alle du merker det på, men samme hvor du går kommer du til å møte på en av dem. Unge mennesker begynner å bole seg, det er om å gjøre og ha de største musklene. Få klarer og se de positive sidene ved seg selv. De faller for gruppe presset, ikke alle er sterke nok til å stå for det de selv mener, og er redde for og virkelig gå inn for å vise folk at de har rett. Gjør du en feil vet alle det, det er få mennesker man kan stole 100% på.
Gutten bak masken Jeg kjenner en narkoman, jeg kjenner ikke den delen av han som er full av narkotika, jeg kjenner de delene av han som er rene. Visst det fortsatt finnes en del som er ren, ett sted narkotikaen ikke har kommet til. Jeg ser han på busstasjonen hver dag. Han sitter der med en cola flaske i faget. Jeg kjenner egentlig ikke denne gutten lenger, men jeg har kjent han. Jeg kjente han godt. Han var den kule gutten på skolen, han som kunne gjøre alt. Han alle så opp til. Han havnet i feil miljø å gjorde ting han angrer på, jeg ser det på han. Og veien tilbake, til sånn som ting var før er lang, men den er mulig å gå. Men da må han ofre noe.
For kul for meg
Mange prøver å passe inn steder hvor de ikke hører hjemme, og ender opp i feil miljøer.. Dette skjer særlig blant de unge, hvor det å være «kul» er den største drømmen de har. Det å “henge” med de store guttene, er ofte drømmen til en liten gutt i 8. Klasse. Ser de store guttene bak skolen i friminuttet, ser dem dele ut røyk, å tenner på etter tur. Ser snus boksen i bak lommen deres. Alle mennesker er forbilder, selv om de ikke vet det selv. Det er alltid noen som vil se opp til deg. Det er viktig at vi passer på hvor vi gjør ting, passer på og ikke røyke i skoletiden, legge snusboksen bort. Viser de som er mindre at vi er bra folk. Viser at du kan være kul uten snusen i munnen.
Mye positivt også
I dag klarer jeg ikke en gang tanken på å flytte bort, alle vennen mine bor her, store deler av familien min bor her, jeg har alt jeg trenger her. Jeg har steder å dra om jeg føler med trist, jeg har steder og dra når jeg er glad. Jeg vet hva som gjemmer seg rundt hjørne. Det er mulig å få hjelp om du trenger det. Helsevesenet her er utrolig bra. Jeg vet når bussen min går til skolen, jeg vet når den går hjem. Jeg vet hvem alle naboene mine er, jeg kan si hei til nesten alle jeg møter på butikken. Alle kjenner alle. Jeg vet hvor alle butikkene er, jeg trenger ikke noe Karl Johans gate for å handle de klærne jeg vil ha lenger. Og de narkomane får hjelp om de vil det.
Sammen kan vi klare alt
Om vi står sammen om å bekjempe alt de fæle som finnes og skjer i Haugesund, kan vi ordne opp i dette. Vi kan gjøre det ukult å snuse og røyke. Vi kan kjempe for å gi alle like stilling, alle er like mye hvert, vi må bare innse det.
Dette er en norskoppgave som er skrevet som et leserinnlegg til en avis
1-Få min egen familie, gifte meg og få mitt eget hus! Jeg gleder meg faktisk litt til å få bygge og designe mitt eget hus! Da blir ting liksom litt mer mitt, og ikke allle sitt! Jeg har lyst på ett brunt hus med orange lister, eller ett grått hus. Jeg er veldig kresen på hvordan ting skal se ut, så det kommer til og bli moro!
2-Reise jorda rundt! Det er sikkert noe flere en meg drømmer om. Og få se hvordan andre mennesker fra andre land lever og hvordan de takler livet.Og smake på maten deres, ikke minst!
3-Starte min helt egen butikk med mitt eget merke på klærene! Det har jeg faktisk hatt lyst til siden jeg var liten, å siden jeg heter Ingrid Marie så funker der med forbokstavene mine; “I´m Cool” Foreksempel!
4-Jeg vil jo bli modell, så det er egentlig noe jeg vil eller skal gjøre før jeg dør det også.
5-Bli gammel. Jeg har ikke noe lyst til og dø ung. Jeg vil leve livet sammen med de jeg er glad i, jeg vil oppleve gleden av å bli mamma, mormor/farmor og oldemor! Jeg har aldri hatt noen oldeforeldre selv, alle døde før jeg ble føtt.. Derfor vil jeg selv bli det, for det er så moro og høre på når vennene mine foreteller om oldeforeldrene sine. Jeg vil flytte til utlandet med mannen min, og bo der noen år, før vi kommer tilbake til Norge og bor her til vi ikke er mer..
Dette innlegge var faktisk litt vanskelig å skrive, jeg går hele dager og tenker på hva jeg vil gjøre med livet mitt, men når folk spør meg om hva jeg vil er det liksom “Nei jeg vet ikke, bli programleder kanskje…”
Helt siden jeg var 7 år har jeg villet bli modell, noe jeg enda drømmer om. Jeg har en plan om og bli det, eller jeg skal bli det, og jeg skal klare det!
Jeg vil flytte for meg selv og bygge mitt eget hus, med en stor hage, gifte meg og få mine egene barn. Jeg vil ha 3 barn, og etter at de 2 elste har flyttet ut, skal jeg addoptere, en søt liten baby med krøller. Jeg skal bli ferdig på videregående. Få meg en jobb. Kaanskje studere sykologi i Bergen, men det er jeg usikker på om jeg orker.
Jeg vil bli gammel, å flytte til Spania og bo der sammen med mannen min.
Jeg har ikke lagt noen store fremtids planer enda egentlig, jeg er vell litt redd for og vokse opp. Det skremmer meg at jeg skal flytte hjemme fra om bare 3-4 år og klare meg selv, det at jeg skal få meg min helt egen jobb, og tjene mine helt egene penger, og forsørge min egen familie. Også er jeg så redd for og miste de menneskene jeg er glad i, så om jeg kunne, hadde jeg stoppa tiden hver dag bare for og fortelle alle hvor glad jeg er i dem.
Som nesten alle andre savner jeg jo sommerferien, de lange lyse nettene og det varme været. Jeg savner det å være liten, slippe alle beskymringene som dukker opp til daglig i livet mitt idag. Men det jeg savner aller med er ikke noe, men noen..
Som 5 åring mistet jeg min morfar av kresft, dette slet jeg så utrolig mye med i ettertid, så når jeg sier jeg ikke hadde noen beskymringer som liten, da lyver jeg. Jeg hadde fått med meg det at folk døde hverdag, og at det var ikke så mye jeg kunne gjøre med det. Så på kveldene etter at jeg hadde lakt meg, lå jeg å var redd for å sovne, for jeg ville ikke våkne dagen etterpå og høre det at flere av mine nærmeste var gått bort. Denne perioden var ikke kortvarig, jeg hadde det sånn helt til jeg var 11år, det vil si 5-6 år, selvfølgelig var det litt av og på, men jeg kan fortsatt huske de tuge periodene.
Jeg starta på ungdomsskolen, og ting begynte og falle litt mer på plass, jeg fikk gode karakterer og hadde fått mange nye venner. Men så, en dag i slutten av oktober, fikk jeg besked om at min mormor var blitt veldig syk.. Hun hadde alltid vert så frisk og jeg trodde hun skulle bli gammel, så jeg tenkte at dette gikk fint. Hun ble operert og ting begynte og gå oppover igjen, i vertfall en stund.. Men dette skulle ikke vare evig, i romjulen, 5 uker etter at jeg hadde tenkt at hun ville klare seg og at alt skulle gå fint.. Forlot hun oss, stille og rolig. Det var det værste jeg noen gang har opplevd, så grusomt som jeg hadde det de første måndene, jeg unner ingen andre å ha det så vondt! Men jeg hadde ikke vondt fordi jeg hadde brukket en fot, jeg hadde misten en av de som sto meg nærmest, og nå var jeg redd for og sove igjen, dette varte ikke så lenge, for denne gangen hadde jeg noen å snakke med om det.
Jeg savner mormor og morfar..
Det ble we heart it bilder idag, siden jeg selv ikke har tatt noen bilder som passer..
Jeg har vell ikke vert så flink til å blogge denne uken.. Ups! Uken har godt i ett og jeg har vell nedprioritert bloggingen litt, har jobbet med en skole oppgave, så jeg har ikke hatt tid til så mye mer.. Men, nå skal jeg sjerpe meg!
