Hei allesammen!
Egentlig så startet jeg på ett innlegg på skolen idag, men nå ligger jeg strekk ut på sofaen, jeg har helt sykt vondt magen idag.. Så innlegget får dere heller i morgen!
Charlotte og meg.
______________________________
Tenkte jeg skulle takke dere for at så mange har delt å lest bloggen min både idag og i går, i dag ligger jeg faktisk på 163(!!!!) plass på topplisten i hele Norge!
Såå, tuuuusen takk!
Imorgen, da kommer ett litt mer planlagt innlegg!
-En ekstra time i døgnet, en time bare Haugalendinger har.
Haugesund, byen som ser ut som ett drømme sted. Men er også byen folk bare stopper i når det er sildajazz og film festival, en by mennesker til normalt bare kjører gjennom. Stedet med en ekstra time til og gjøre det du vil. “Den 25 timen” en kortfilm som er laget for og lokke folk til Haugalandet, en skryte film om hvor godt vi som bor her har det. Men er dette sant?
Borte bra, hjemme best?
Helt siden jeg var en liten jente har jeg hatt lyst til å flytte bort fra Haugesund. Bare tanken på å bo i en storby som Oslo gjorde at jeg ikke fikk sove om kvelden for jeg gleda meg sånt til den dagen jeg skulle flytte ut og bort. Jeg ville flytte til utlandet, lære ett nytt språk å leve i en ny kultur. Jeg satt å dagdrømte om og gå i de store gatene og handle klær, ikke noe mer WOW og BIKBOK på Amanda senteret. Jeg ville til Oslo å gå i Karl Johans gate, helst hver dag.
Dømt etter hva du har på
Det var ett dårlig miljø der jeg pleide å «henge» og alle ble dømte, du ble «stempla» den dagen du kom, og fikk ikke fjernet det med det første. Ikke alle er like gode til og ta vare på hverandre, men har du de du trenger klarer du deg lenge. Det er nok med ett par gode venner, så lenge alle andre ikke er mot deg. Det er vanskelig å være ung samme hvor i verden du er, men noen steder er det ekstra vanskelig.
«Narkobyen Haugesund»
Det er mange narkomane her, det er ikke alle du merker det på, men samme hvor du går kommer du til å møte på en av dem. Unge mennesker begynner å bole seg, det er om å gjøre og ha de største musklene. Få klarer og se de positive sidene ved seg selv. De faller for gruppe presset, ikke alle er sterke nok til å stå for det de selv mener, og er redde for og virkelig gå inn for å vise folk at de har rett. Gjør du en feil vet alle det, det er få mennesker man kan stole 100% på.
Gutten bak masken
Jeg kjenner en narkoman, jeg kjenner ikke den delen av han som er full av narkotika, jeg kjenner de delene av han som er rene. Visst det fortsatt finnes en del som er ren, ett sted narkotikaen ikke har kommet til. Jeg ser han på busstasjonen hver dag. Han sitter der med en cola flaske i faget. Jeg kjenner egentlig ikke denne gutten lenger, men jeg har kjent han. Jeg kjente han godt. Han var den kule gutten på skolen, han som kunne gjøre alt. Han alle så opp til. Han havnet i feil miljø å gjorde ting han angrer på, jeg ser det på han. Og veien tilbake, til sånn som ting var før er lang, men den er mulig å gå. Men da må han ofre noe.
For kul for meg
Mange prøver å passe inn steder hvor de ikke hører hjemme, og ender opp i feil miljøer.. Dette skjer særlig blant de unge, hvor det å være «kul» er den største drømmen de har. Det å “henge” med de store guttene, er ofte drømmen til en liten gutt i 8. Klasse. Ser de store guttene bak skolen i friminuttet, ser dem dele ut røyk, å tenner på etter tur. Ser snus boksen i bak lommen deres. Alle mennesker er forbilder, selv om de ikke vet det selv. Det er alltid noen som vil se opp til deg. Det er viktig at vi passer på hvor vi gjør ting, passer på og ikke røyke i skoletiden, legge snusboksen bort. Viser de som er mindre at vi er bra folk. Viser at du kan være kul uten snusen i munnen.
Mye positivt også
I dag klarer jeg ikke en gang tanken på å flytte bort, alle vennen mine bor her, store deler av familien min bor her, jeg har alt jeg trenger her. Jeg har steder å dra om jeg føler med trist, jeg har steder og dra når jeg er glad. Jeg vet hva som gjemmer seg rundt hjørne. Det er mulig å få hjelp om du trenger det. Helsevesenet her er utrolig bra. Jeg vet når bussen min går til skolen, jeg vet når den går hjem. Jeg vet hvem alle naboene mine er, jeg kan si hei til nesten alle jeg møter på butikken. Alle kjenner alle. Jeg vet hvor alle butikkene er, jeg trenger ikke noe Karl Johans gate for å handle de klærne jeg vil ha lenger. Og de narkomane får hjelp om de vil det.
Sammen kan vi klare alt
Om vi står sammen om å bekjempe alt de fæle som finnes og skjer i Haugesund, kan vi ordne opp i dette. Vi kan gjøre det ukult å snuse og røyke. Vi kan kjempe for å gi alle like stilling, alle er like mye hvert, vi må bare innse det.
Dette er en norskoppgave som er skrevet som et leserinnlegg til en avis
Mikal var så grei å tok litt bilder av meg på fredag. Disse bildene skal jeg bruke til å lage CD-cover i en oppgave vi har i PTF.
