ingridmariie

Jeg er ei jente på 18 år, fra ett lite sted som heter Sveio. På fritiden spiller jeg kornett, er med venner og 4H. jeg går første året på medier og kommunikasjon, og trives godt på bondelandet.

I see humans, but no humanity

  • Publisert: 14.11.2015, 11:44
  • Kategori: Tankter og Meninger




  • Jeg følte meg helt rat i kroppen i det jeg åpnet facebook å så artikler om hva som hadde skjedd i Paris. De fleste av oss måtte nok dobbeltsjekke at det faktisk var sant, det er så uvirkelig, og vanskelig å ta inn over seg. Hvordan er det de tenker? Hva kan få noen til å gjøre noe slikt? Det boblet inni kroppen min. I dag går mine tanker til alle de berørte, jeg ber for dere i dag. Når skal de skjønne at nok er nok?

  • Publisert: 14.11.2015, 11:44
  • Kategori: Tankter og Meninger
  • 3 kommentarer
  • Tenk om det var du som satt der og frøs

  • Publisert: 12.11.2015, 14:37
  • Kategori: Tankter og Meninger
  • Se for deg at du sitter alene på en benk klokken 2200 på kvelden. Det er helt mørkt ute, men du sitter i en gate, så alle utelysene lyser opp. Alle som går forbi ser på deg, noen stirrer, andre tørr ikke se på deg mer enn et sekund. De er redd for at du skal se tilbake. Men du sitter der og håper ingen legger merke til deg.

    Det eneste du har på deg er skitne, gamle og slitte klær du har hatt lenge, så lenge at de har blitt en del av deg. Du holder en vannflaske i hendene, men tørr ikke drikke av den. For da må du løfte hodet, og da kan de se at du gråter. Du drar luen din så langt med den kommer, men den er så liten at den ikke dekker mer enn pannen din. Glidelåsen på jakka di er ødelagt, så den klarer du ikke dra helt opp.

    Du kan høre folk snakke om deg, du vet at de ser på deg, men ingen gjør noen ting. De går bare forbi. Du er klar over at du ser annerledes ut, at du ikke ser ut som alle andre. Men kan ikke gjøre noe med det, for ingen vil hjelpe. Ditt lille håp om at noen skal hjelpe deg, vise at de bryr seg, er borte. For ingen gir en som deg en klem, de vil ikke en gang ta på deg. Følelsen du sitter med er helt grusom.

    Du føler at du ikke er verdt noen ting, og at du bare er i veien. Du er så redd for at du skal være i veien, at du ikke en gang plaserer hele der på benken. Halve rompa di henger uten for. Den ene hansken du har på deg dekker bare halve fingene dine, så finger tuppene dine er iskalde. Men ingen gidder å si hei, og vise at de bryr seg. De ser deg, de ser du har det vondt, men gjør ikke noe med det.



    Det finnes så mange mennesker her i verden som har det slik som dette. Hver dag er et slit. Ikke fordi de må på skolen eller jobb, men fordi de ikke har noe sted å dra. Alle sier de bryr seg, men når alt kommer til stykket, hvor mange av oss hadde egentlig gått bort til denne "du" og gitt han eller henne en klem, en sjokolade eller bare et enkelt "hallo"? Jeg kom hjem fra Polen her om dagen, med den verste følelsen jeg har kjent på i hele mitt liv. Jeg så en slik mann sitte på en benk. Jeg så hvor vondt han hadde det, og så at han frøs, jeg så at han gråt. Stakkar mann, var det første jeg tenkte, også gikk det litt over i at han sikkert var narkoman, men etter at jeg hadde stått og hørt på noen gatemusikanter og sett folk gi penger til med, ombestemte jeg meg.

    Han var ikke lenger den jeg først trodde han var. Den mannen som satt på benken rett vedsiden av meg var en helt vanlig mann, som ikke hadde et like bra liv som meg. Jeg visste ikke at han gråt før jeg gikk bort til han, og uheldigvis snakker jeg ikke polsk og han snakket ikke engelsk, men det trengtes ikke. Jeg så han hadde det vondt, og han så jeg ville hjelpe. Jeg så han rett inn i øynene, og spurte om han ville ha sjokoladen min. ?Do you want this?? spurte jeg med min dårlige engelsk. Jeg sto der i et halvt minutt før han hadde samlet nok mot til å se opp på meg.

    Jeg strakk ut sjokoladen og smilte til han. "Thenk you, Thenk you!" Jeg sa han måtte ha en fin kveld videre, og han hadde et fint smil, men jeg vet ikke om han forsto hva jeg sa. Han svarte meg på polsk etter at jeg hadde snudd meg, og jeg bare gikk. Jeg gikk fra han. Han snakket til meg, og jeg bare gikk. Hva tenkte jeg på? Jeg har tenkt på denne mannen flere ganger daglig siden jeg gikk fra han, hvorfor gjorde jeg ikke mer? Men jeg vet jeg gjorde denne mannen litt gladere i hvert fall den kvelden. Det er så lite som skal til, denne sjokoladen kostet ikke mer enn 15 kroner, men kan gjøre en stor forskjell. Men jeg vet jeg gjorde denne mannen litt gladere i hvert fall den kvelden. Det er så lite som skal til, denne sjokoladen kostet ikke mer enn 15 kroner, men kan gjorde en stor forskjell.

     

     

     


  • Publisert: 12.11.2015, 14:37
  • Kategori: Tankter og Meninger
  • 6 kommentarer
  • I går stemte jeg for første gang

  • Publisert: 15.09.2015, 20:03
  • Kategori: Tankter og Meninger
  • Jeg er ikke 18 år enda, og hadde ikke lov til å stemme ved kommunevalget i går. Men jeg fikk brukt stemmen min like vell. Jeg fikk krysse av på hvem jeg ville ha inn i kirkestyret og etter å ha lært om hvor viktig det er å bruke stemmen sin selv om man bare er en person var det super godt å krysse av ved siden av de tre navnene jeg ville ha inn. Vi jobbet med en oppgave på skolen i tre uker før valget, hvor jeg om min gruppe lagde en reklamefilm og hvor mye den ene stemmen din kan bety. Hvert andre år har man mulighet til å stemme, hvert fall om man er over 18 år. Det er snakk om 5 minutter av livet ditt, en gang annet hvert år. Det er nesten ingenting med tanke på at det er 191844000 minutter i to år. Som vi si at du har 191843995 minutter igjen til å gjøre det du vil. Jeg brukte ikke en gang 5 minutter i går, jeg gikk inn i boksen krysset av på de tre jeg ville ha og etter under et minutt var jeg ute igjen. Fort gjort.

     

  • Publisert: 15.09.2015, 20:03
  • Kategori: Tankter og Meninger
  • 14 kommentarer
  • hits