Hvordan kommer man seg egentlig tilbake?

Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge det er siden jeg var skikkelig inn i bloggingen og hadde det som en del av min daglige rutine. Syv, kanskje åtte måneder siden? Og da var det virkelig sjela mi liksom. Eller, det har vært sjela mi helt siden jeg begynte med det i 2014. Det bare har vært andre ting som har kommet først det siste året. Jeg har helt ærlig ikke hatt det så lett, slitt mye med å være redd for ting som har skjedd meg i fortiden og for at det skal komme tilbake å ta meg. Jeg har vært redd for å ikke få venner når jeg har kommet til nye steder og jeg har vært en del syk. Jeg er som sagt klar til å dele. Dele de nye strekkmerkene mine, som jeg faktisk er jævlig redd for at folk skal se. HVOR TEIT HAR JEG BLITT??? For ca et år siden skrevet et brev til meg selv som 15-åring som handler om når jeg var gjennom noe av det værste et menneske kan oppleve, det skal jeg etter hvert se om jeg tørr å dele. For det er skummelt. Men deler jeg det, kommer det mer. Mye mer. 

I dag våkna jeg av alarmen min, jeg har sovet med trusa så langt opp i stumpen at jeg er redd jeg har fått gnagsår. Jeg har vært hos tannlegen, og nå har jeg vondt i tennene. Jeg borra uten bedøvelse, det var en fylling som hadde knekt for en tid tilbake som jeg måtte få fikset opp i. Og jeg tok det på strak arm, men gu hvor vondt det gjøre. Aldri mer! Nå har jeg nettopp hatt meg et bad i badekaret og så en dusj etter på. Nå er jeg ren og pen til trening i kveld, haha – som jeg forresten droppa fordi jeg klarte å skade kneet når jeg skulle sette meg ned for å ta noen bilder. Mellom tannlegen og badet slo blogglysten meg plutselig så sinnsykt hard i kroppen. Du vet når du får en skikkelig boost og alt du vil er å blogge, det fikk jeg. 

 

Jeg håper du vil føle med meg videre! 

vi blogges, xoxo

4 kommentarer

Siste innlegg