12:07 | 26.04.2015

Min verste frykt var å sove

 

Som liten er man redd for mange ting. Troll, monster under sengen, mørket, slanger, dinosaurer, vinden, og at mamma ikke skal komme og hente deg i barnehagen. Men noen av oss skjønner hvordan det er å være ordentlig redd før vi burde. Jeg var også redd for troll, monster under sengen og at mamma ikke skulle hente meg i barnehagen, men det var ikke bare dette jeg var redd for.

Da jeg var 5 år døde Morfaren min, noe som gjorde at jeg tidlig skjønte hva det innebar å å miste noen. Det gikk litt tid før jeg skjønte at jeg faktisk aldri kom til å få se han igjen, jeg var jo så glad i Morfaren min at han kunne ikke bare forsvinne? Jeg var fast bestemt på at han bare skulle hvile litt oppe med Gud, for så å komme tilbake for å leke sammen med oss her nede igjen. Jeg drev å hoppet rundt på trampolinen og ropte "Morfar kom tilbake! Morfar kom tilbake!" Fordi jeg var nærmere himmelen når jeg hoppet. Jeg lå på bakken å lette etter han oppe blant skyene, han måtte jo være der et sted.

Men sånn ble de ikke. Og etter en stund skjønte jeg det plutselig, jeg kom aldri til å se min kjære Morfar igjen. Jeg gråt ordentlige tårer. Dette forandret livet mitt for alltid. Jeg husker jeg lå der, og var livredd for å lukke øynene, jeg var livredd for å våkne og ikke kunne se, høre eller lukte. Men det verste var frykten for at flere av mine nærmeste skulle dø. Mamma og Pappa passet ekstra godt på at jeg og min søster hadde det fint og ikke gikk og tenkte på dette hele tiden, og det hjalp jo.

Men i hodet til en 5 åring skjer det mer enn man aner. Rosa hester, enhjørninger, den ene kjekke personen i barnehagen, blomster, hvordan det skal bli barneskolen, at de mener kan lese, reser biler, superhelter og videospill. Tankegangen deres er uendelig, akkurat som vår. De er flinke til å skjule hvordan de egentlig har det, de dekker bare over det med at de har skadet seg, eller savner mamma og pappa. De skjuler de vonde tankene på en så god måte, at vi må jobbe hardt for å innse hvordan de egentlig har det.


 

Frykten for å være alene, den var der. Jeg visste Morfar aldri kom tilbake til meg, selv om jeg hadde et håp, et veldig stort håp. Jeg ønsket så sterkt at morfar skulle komme tilbake, jeg ønsket meg dette når jeg stod under et tre med en fugl som sang i, når jeg så stjerneskudd, når jeg så firkløvere og hver gang jeg ba. Når jeg sang kveldsbønnen sammen med Mormor når jeg sov der, da hadde jeg alltid øynene igjen litt lenger enn henne for å snakke med Morfar gjennom tankene mine. Han fortalte meg hvor pen jeg var i sommerkjolen min, og hvor langt håret mitt var blitt, at han gledet seg til jeg kunne lese for han. Dagene gikk fint, og livet mitt var så godt som perfekt, men om natta begynte tankene å svirre for den lille meg som lå i sengen.

Ikke før jeg var mye eldre lærte jeg at ikke alle dør på en gang. Jeg begynte på skolen, og kunne heldigvis gå hjem om det var noe galt. Men jeg var faktisk så redd for å være alene på skolen etter at jeg hadde startet i 1. Klasse, at mamma måtte følge meg inn i klasse rommet og sitte der til jeg sa hun kunne få gå. Helt til jeg en dag bestemte meg for  å være tøff og gå inn alene. Jeg gikk inn i skole gården og vinket farvel til mamma uten at hun var med inn, for første gang. Og dette endret alt. Plutselig kunne lille meg klare alt. Mamma slapp å følge meg inn på skolen fra den dagen, da var jeg blitt stor.

Det at jeg mistet noen i ung alder har ikke bare vært negativt. Det har gjort at jeg har kunnet støtte vennene mine som har hatt det vanskelig, fordi jeg selv hadde gått gjennom en tøff periode. Jeg visste hva som måtte høres for at de skulle føle seg bedre, og jeg var og er til nytte. Jeg har kunnet forberede meg på å miste flere, selv om det har blitt tyngre enn jeg hadde trodd, men det å ha erfaring fra før av har hjulpet, slik at jeg ikke har falt like langt ned som jeg gjorde første gang, for der i fra er det vanskelig og komme seg opp fra. Grunnen til at jeg valgte å dele dette innlegget er fordi jeg vil ikke andre barn skal slite slik som jeg gjorde. Jeg vil folk skal åpne øynene og skjønne at det lille barnet i barnehagen faktisk skjønner mer enn du tror.

I dag er det 11 år siden Morfar døde, og jeg savner han enda veldig, selv om jeg ikke lenger tenker på han hele tiden. Han vil alltid være en stor del av mitt liv, og jeg vil alltid være glad i han, ikke bare fordi han er min Morfar, men fordi han gav så mye av seg selv, og lærte meg å sette pris på det rundt meg, uten at han helt visste det selv. Han har satt store spor hos de som kjente han. Morfar, du vil alltid bli husket og elsket av oss alle.



Ha en fin dag!



Charlotte Toft


26.04.2015 kl.15:28

Så fint skreve, du e goe vennen <3


26.04.2015 kl.22:52

Veldig fint innlegh! STÅ PÅ! :D

Ingrid Marie


27.04.2015 kl.14:17

Charlotte Toft: <3<3

Ingrid Marie


27.04.2015 kl.14:17

Anonym: Tusen takk! :-)

Response post



Design by DesignMagasinet

hits