Haha! Tøffe jenter blir ikke nervøs, det er bare sånn det er. Og jeg er en tøff jente, derfor blir jeg aldri redd eller nervøs. Det skremmer meg overhodet ikke at mennesker jeg ikke kjenner skal markere meg for livet. Sette sprøyter i kroppen min å skjære meg opp. Lage et snitt  med en kniv på kroppen min og holde på å bale og jobbe på innsiden av huden min. Nei, for noe tull! Jeg er ikke nervøs i det hele tatt.

Eller.. Kanskje litt, bitte litt. Men bare siden jeg ikke har gjort dette før. Og har egentlig litt sprøyteskrekk, og i tillegg, så kjenner jeg ingen av disse menneskene som skal lage det merke på kroppen min. Enten vil de bli skjult bak klærne jeg har på eller så vil det være mulig å se det. Hele tiden. Det at skal få gå lenger inn i meg en det tannlegen gjør er egentlig litt skummelt. Og det at jeg skal sove, det går helt fint, om jeg ikke våkner får jeg jo bare sove enda lenger, og om jeg blir dårlig av det vil jo vise seg. Narkose du liksom, barnemat!

Jeg får gratis mat da. Heldigvis! For jeg får ikke lov til å ha noe inni munnen min eller svelge noe annet enn spytte mitt før jeg skal sove, og de skal inni meg. ?Du kan få pusse tennene med vann, men spytt vannet ut ikke svelg det ned?. ?Du får heller ikke tygge tygges eller spise halsdrops/halslinser, for det øker produksjonen av magesyre?. ?Du skal møte 0715, ta med lesestoff og noe å bruke hendene med, for du må bruke dagen på venting?. Haha, jeg gleder meg. Skikkelig mye.. dette kommer til å bli så moro. Liksom.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg er avhengig av mat og drikke, jeg tygger tygges nesten hele tiden, og må alltid ha noe å tygge på når jeg ikke vet hva som kommer til og skje. Tenk om jeg svimer av fordi jeg ikke har fått i meg nok næringsstoffer i løpet av dagen? Da trenger jeg hvert fall ikke alle de sprøytene, for da sover jeg jo allerede!

Men er jeg egentlig så tøff? Jeg takler mer en de fleste, det vet jeg.  Jeg skryter litt av meg selv nå. Bare fordi jeg trenger å høre det. Men akkurat dette er litt vanskelig. For jeg skal på Torsdag, i morgen, om bare noen få timer, gjøre noe jeg aldri har gjort før. Jeg skal på sykehuset. Der har jeg vært før, men ikke for å gjøre det jeg skal nå. Det er ikke noe stort, ikke for de som ikke skjønner meg. Men for meg, er dette vanskelig. Egentlig, selv om jeg vet det kommer til å gå fint, og alt vil ordne seg til slutt. Jeg gruer meg til det er over, jeg skulle ønske jeg bare kunne utsatt det, helt til jeg innser at det ikke er noe å være redd for.  Jeg gruer meg til å se hvor de skal legge snitten, for der kommer det et stort arr. Hm, men sånn er vell livet! Jeg skal klare meg.