Hei!
Som nesten alle andre savner jeg jo sommerferien, de lange lyse nettene og det varme været. Jeg savner det å være liten, slippe alle beskymringene som dukker opp til daglig i livet mitt idag. Men det jeg savner aller med er ikke noe, men noen..
Som 5 åring mistet jeg min morfar av kresft, dette slet jeg så utrolig mye med i ettertid, så når jeg sier jeg ikke hadde noen beskymringer som liten, da lyver jeg. Jeg hadde fått med meg det at folk døde hverdag, og at det var ikke så mye jeg kunne gjøre med det. Så på kveldene etter at jeg hadde lakt meg, lå jeg å var redd for å sovne, for jeg ville ikke våkne dagen etterpå og høre det at flere av mine nærmeste var gått bort. Denne perioden var ikke kortvarig, jeg hadde det sånn helt til jeg var 11år, det vil si 5-6 år, selvfølgelig var det litt av og på, men jeg kan fortsatt huske de tuge periodene.
Jeg starta på ungdomsskolen, og ting begynte og falle litt mer på plass, jeg fikk gode karakterer og hadde fått mange nye venner. Men så, en dag i slutten av oktober, fikk jeg besked om at min mormor var blitt veldig syk.. Hun hadde alltid vert så frisk og jeg trodde hun skulle bli gammel, så jeg tenkte at dette gikk fint. Hun ble operert og ting begynte og gå oppover igjen, i vertfall en stund.. Men dette skulle ikke vare evig, i romjulen, 5 uker etter at jeg hadde tenkt at hun ville klare seg og at alt skulle gå fint.. Forlot hun oss, stille og rolig. Det var det værste jeg noen gang har opplevd, så grusomt som jeg hadde det de første måndene, jeg unner ingen andre å ha det så vondt! Men jeg hadde ikke vondt fordi jeg hadde brukket en fot, jeg hadde misten en av de som sto meg nærmest, og nå var jeg redd for og sove igjen, dette varte ikke så lenge, for denne gangen hadde jeg noen å snakke med om det.
Jeg savner mormor og morfar..
Det ble we heart it bilder idag, siden jeg selv ikke har tatt noen bilder som passer..
-Noe du savner?
